Hva er atomvåpen?
Atomvåpen, også kalt atombombe eller kjernefysiske våpen, er den kraftigste våpentypen i verden. Eksplosjonen i en atombombe skjer ved frigjøring av kjerneenergi, enten ved at atomer deles (fisjon) eller smelter sammen (fusjon).
Atomvåpen basert på fisjon skjer ved spalting av uran eller plutonium. Atomvåpen basert på fusjon skjer gjennom sammensmelting av hydrogenkjerner. Sistnevnte blir derfor ofte kalt hydrogenbombe, selv om det er en type atombombe det også.
Atomvåpen er et såkalt masseødeleggelsesvåpen, og sammen med kjemiske og biologiske våpen, kalles disse for ikke-konvensjonelle våpen. Eksempler på konvensjonelle våpen er håndvåpen, landminer og klasebomber.
Hvilke land har atomvåpen?
Atombombens historie
16. juli 1945 ble den første prøvesprengningen av atomvåpen utført i New Mexico i USA. 6. august samme år brukte USA for første gang atombomben i krig. Bomben ble sluppet over byen Hiroshima i Japan. Tre dager etter slapp USA enda en atombombe over Japan, denne gangen over byen Nagasaki. Dette er de to eneste atombombene som har blitt brukt i krig noensinne.
Etter andre verdenskrig har nedrustningsarbeidet foregått i nær tilknytning til FN. Oppmerksomhet har blitt viet atomvåpen spesielt på grunn av atomvåpenkappløpet mellom supermaktene USA og Sovjetunionen under den kalde krigen, og spredningen av atomvåpen i denne perioden, altså at flere land fikk atomvåpen.
Tidslinje
1945: USA bruker atomvåpen mot Japan i 1945, som en del av andre verdenskrig.
1949: Sovjetunionen utfører prøvesprengninger med atomvåpen.
1952: Storbritannia utfører prøvesprengninger med atomvåpen.
1957: Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) blir opprettet og er en del av FN-systemet. IAEA kontrollerer at kjernefysisk materiale ikke brukes til militære formål.
1960: Frankrike utfører prøvesprengninger med atomvåpen.
1962: FNs generalforsamling fordømmer alle prøvesprengninger av atomvåpen, og krever at disse skal stanses før året er omme.
1963: Prøvestansavtalen blir inngått mellom Storbritannia, USA og Sovjetunionen. Avtalen forbyr atomvåpenprøver i luft, under vann og i verdensrommet. Unntak fra avtalen er underjordiske eksplosjoner.
1964: Kina utfører prøvesprengninger med atomvåpen.
1968: Ikkespredningsavtalen blir vedtatt. Avtalen hevder det kun er de landene som har gjennomført atomprøvesprengning før 1. januar 1967 som har lov å ha atomvåpen. Det vil si USA, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og Kina.
1969: FNs generalforsamling vedtar at 1970-tallet skal være nedrustningstiåret. Medlemslandene oppfordres til å redusere antallet masseødeleggelsesvåpen.
1970: Ikkespredningsavtalen trer i kraft.
1972: Den første SALT 1-avtalen blir undertegnet mellom USA og Sovjetunionen for å begrense produksjon og utplassering av atomvåpen. ABM – (Anti Ballistic Missile Treaty) blir inngått mellom USA og Sovjetunionen. Avtalen setter en begrensning på antallet rakettforsvarssystemer de to landene kan ha.
1979: SALT 2-avtalen blir undertegnet. Avtalen skal begrense både offensive atomvåpen og utplassering og testing av bevegelige interkontinentale raketter.
1983: USAs president Ronald Reagan lanserer «Strategic Defense Initiative» (SDI), et rakettforsvarssystem som har til hensikt å verne USA mot atomvåpenangrep fra Sovjetunionen. Noen av planene går ut på å plassere raketter på satellittsystemer i verdensrommet. Programmet får derfor tilnavnet «Star Wars».
1987: INF-avtalen (Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty) mellom USA og Sovjetunionen blir undertegnet. Den forplikter landene til å fjerne landbaserte mellomdistanseraketter, og forbyr partene å anskaffe nye. Avtalen blir oppfattet som et gjennombrudd i forhandlingene mellom øst og vest.
1991: START-I (Strategic Arms Reduction Treaty) blir inngått. Avtalen er en utvidelse av SALT-avtalene. Den forutsetter at USA og Sovjetunionen skal redusere sine arsenaler av atomvåpen innen år 2001. Samme år oppløses Sovjetunionen, den kalde krigen er over, og Russland tar over Sovjetunionens folkerettslige forpliktelser.
Internasjonale avtaler om atomvåpen
De to viktigste avtalene om regulering av atomvåpen er prøvestansavtalen fra 1963 og ikkespredningsavtalen fra 1968. Mens ikkespredningsavtalen handler om å begrense hvilke stater som eier atomvåpen, handler prøvestansavtalen om å forby testing av atomvåpen.
Alle land i verden unntatt India, Pakistan, Israel og Sør-Sudan har signert ikkespredningsavtalen, og Nord-Korea trakk seg fra avtalen i 2003.
Ikkespredningsavtalen er den viktigste internasjonale avtalen om atomvåpen. Avtalen har tre hovedmål: ikke-spredning, avvæpning og fredelig bruk av atomteknologi.
Forbudsavtalen
I 2017 vedtok FNs generalforsamling en avtale som forbyr stater både å utvikle, prøvesprenge, produsere og skaffe atomvåpen. 112 land stemte for avtalen om forbud mot atomvåpen. Norge var ikke blant disse.
Begrunnelsen til den norske regjeringen for ikke å slutte seg til forbudsavtalen, var at avtalen ikke vil skape fremgang fordi den ikke støttes av noen av de landene som har atomvåpen. I tillegg var det uaktuelt for Norge å støtte et forslag i FN som svekker NATO som forsvarsallianse.
I tillegg har det blitt uttrykt bekymring fra enkelte forskningsmiljøer at forbudsavtalen vil kunne undergrave en enda viktigere avtale, nemlig ikkespredningsavtalen. Andre forskere hevder derimot at forbudsavtalen er forenlig med både ikkespredningsavtalen og NATO-pakten.
INF-avtalen
I oktober 2018 besluttet USA å trekke seg ut av den såkalte INF-avtalen (Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty). INF-avtalen var en nedrustningsavtale mellom USA og Russland som forbyr landbaserte mellomdistanseraketter. Slike våpensystemer kan utstyres med atomvåpen. Avtalen ble inngått i 1987.
Hvordan arbeider FN med nedrustning?
Nedrustning er en betegnelse som brukes om arbeidet for å redusere mengden våpen i verden, slik som når et land bygger ned sitt militære eller ødelegger sine våpen. Nedrustning kan også handle om en fullstendig avskaffelse av en bestemt type våpen.
Nedrustning av våpen er en viktig del av FNs arbeid for fred og sikkerhet. FN har for eksempel et eget kontor for nedrustningssaker (UNODA), der alle medlemslandene er med, i tillegg til en egen nedrustningskommisjon. Nedrustning er også nedfelt i FN-pakten, hvor Sikkerhetsrådet har hovedansvaret for «regulering av rustningene».
Etter andre verdenskrig har debatten om nedrustning spesielt handlet om atomvåpen. Hvert femte år møtes verdens land på FNs tilsynskonferanse. Der diskuterer de nedrustning av atomvåpen og reviderer ikkespredningsavtalen.
FN arbeider med nedrustning av følgende våpentyper:
- Atomvåpen
- Kjemiske våpen
- Biologiske våpen
- Håndvåpen
- Landminer
- Klasebomber
FNs fredsbevarende operasjoner arbeider med nedrustning
Alle FNs fredsoperasjoner har retningslinjer for nedrustning, demobilisering og reintegrering. Nedrustning går på å samle inn våpen brukt av de krigførende partene; demobilisering går på å bryte opp opprørsgrupper og militser; og reintegrering går på å få tidligere soldater inn i sivilsamfunnet igjen.
FNs generalforsamling arbeider med nedrustning
FNs generalforsamling er delt inn i ulike komitéer hvor ulike temaer diskuteres. Generalforsamlingens første komité er knyttet til internasjonal sikkerhet og nedrustning. Komitéen behandler hvert år rundt femti resolusjoner.
I FN-pakten står det om nedrustning:
«For å fremme opprettelsen og opprettholdelse av internasjonal fred og sikkerhet med minst mulig spill av menneskelig arbeidskraft og økonomiske ressurser til rustninger, skal Sikkerhetsrådet være ansvarlig for [...] å utarbeide planer om innføring av et system for regulering av rustningene, som skal forelegges de Forente Nasjoners medlemmer.
«Generalforsamlingen kan drøfte de alminnelige prinsipper for samarbeid for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, herunder også prinsippene for nedrustning og regulering av rustningene, og kan vedta anbefalinger om slike prinsipper til medlemmene eller Sikkerhetsrådet eller til både medlemmene og Rådet.»