20 år med rettigheter til sjøs: Konvensjonen som endret livet for sjøfolk verden over

23. februar 2006 vedtok Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) det som ofte kalles sjøfolks egen «rettighetslov», ILO-konvensjon 186, langt bedre kjent for Maritime Labour Convention (MLC).

Avtalen ble til gjennom en sjelden enighet mellom myndigheter, arbeidsgivere – også i shippingnæringen – og arbeidstakere, og satte for første gang felles, globale minimumsstandarder for arbeid og levekår til sjøs.

Sjøarbeidskonvensjonen er også et resultat av tett samarbeid mellom ILO og Den internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO), som sammen har utviklet retningslinjer og mekanismer for å sikre rettferdig behandling av sjøfolk og styrke rettighetene deres i en global næring. Dette understrekes i en felles pressemelding fra ILO og IMO.

Mens ILO har ansvar for arbeids- og levevilkår, bidrar IMO med regelverk for sikkerhet og skipsfart – og sammen har de styrket både rettighetene og beskyttelsen av sjøfolk globalt.

I en næring som krysser alle landegrenser, var det et gjennombrudd. ILO har arbeidet med sjøfolks rettigheter helt siden organisasjonen ble opprettet i 1919, og konvensjonen fra 2006 samler og moderniserer mer enn 60 tidligere maritime arbeidsstandarder.

En global standard for anstendig arbeid

Sjøarbeidskonvensjonen regulerer alt fra lønn og arbeidskontrakter til hviletid, helsehjelp, lugarstandard og rett til å reise hjem. Den inneholder også krav til kontroll og håndheving – skip kan inspiseres, og land kan holdes ansvarlige.

Konvensjonen har dermed bidratt til bedre arbeidsforhold for millioner av sjøfolk verden over. Samtidig har den gjort konkurransen i shippingnæringen mer rettferdig, ved å hindre at noen rederier presser kostnader gjennom dårlige arbeidsvilkår.

Anstendig arbeid til sjøs handler ikke bare om rettferdighet – det handler også om sikkerhet, kvalitet og stabilitet i global handel.

— Siden MLC trådte i kraft, har avtalen ført til konkrete forbedringer i leve- og arbeidsforholdene om bord på skip, styrket tilsyn gjennom flagg- og havnestatskontroll og gitt en strukturert mekanisme for å håndtere nye utfordringer. Endringer som er vedtatt i løpet av det siste tiåret, har forbedret den økonomiske sikkerheten, støttet sjøfolk i tilfeller av forlatelse og kriminalisering, og styrket beskyttelsen som svar på Covid-19-pandemien og mot vold og trakassering om bord, understreker ILO, Det internasjonale sjøfartskammeret og Den internasjonale transportarbeiderforbundet i en uttalelse.

Da verden stengte ned

Under koronapandemien ble sjøfolkenes rolle ekstra tydelig. Mens fly sto på bakken og grenser var stengt, fortsatte skipene å gå. Sjøfolk sørget for at medisiner, mat og kritiske varer nådde fram.

Samtidig ble tusenvis sittende fast om bord langt utover kontraktstid, uten mulighet til å gå i land. Pandemien viste hvor avgjørende det er at rettighetene i Sjøarbeidskonvensjonen faktisk gjennomføres – også i krisetider.

Utfordringer krever et levende regelverk som oppdateres

Selv etter 20 år er ikke jobben gjort. Sjøfolk opplever fortsatt:

• Ubetalt lønn
• Utmattelse og for lange arbeidsperioder
• Kriminalisering i forbindelse med ulykker
• Nektet landlov
• Forlatte skip der mannskapet ikke får hjelp.

Konvensjonen er imidlertid ikke statisk. Gjennom en egen trepartskomité kan avtalen oppdateres og forbedres i takt med nye utfordringer – senest har vold og trakassering i maritim sektor vært på agendaen.

Siden 2006 har den blitt oppdatert hele fem ganger for å ta tak i nye utfordringer i en næring i rask endring.

Dette viser at konvensjonen ikke bare er et dokument, men et levende instrument.

Endringer siden 2006:

• 2014-endringene styrket beskyttelsen av sjøfolk ved konkurs eller forlatte skip, og ga tydeligere rett til økonomisk sikkerhet ved ubetalt lønn og hjemreise.
• 2016-endringene forbedret rettighetene knyttet til kompensasjon ved dødsfall eller langvarig uførhet.
• 2018-endringene styrket reglene om vern mot trakassering og mobbing om bord, og tydeliggjorde krav til tryggere arbeidsmiljø.
• 2022-endringene kom i kjølvannet av pandemien og handlet blant annet om bedre tilgang til landlov, rett til medisinsk behandling og styrket beskyttelse av sjøfolk som nøkkelarbeidere.
• 2025-endringene viderefører arbeidet med å styrke sosial beskyttelse, psykososialt arbeidsmiljø og rettferdig behandling i møte med nye sikkerhetsutfordringer og økt geopolitisk uro.

At konvensjonen jevnlig oppdateres gjennom trepartssamarbeid mellom myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere, er en av dens største styrker. Det gjør at den kan tilpasses nye realiteter – fra pandemier til økt risiko for vold, trakassering og forlatte mannskaper.

Norge og sjøfarten

Norge er en av verdens ledende sjøfartsnasjoner og ratifiserte Sjøarbeidskonvensjonen i 2009. Norske myndigheter har lenge vært pådriver for høye standarder for sikkerhet og arbeidsvilkår til sjøs, og samarbeider tett med både ILO og FNs sjøfartsorganisasjon (IMO).

Som flaggstat, kyststat og skipsfartsnasjon har Norge et særlig ansvar for å sikre at skip under norsk flagg følger regelverket – og for å bidra internasjonalt til rettferdige konkurransevilkår og sterke arbeidstakerrettigheter.

I en tid der global handel, geopolitikk og klimaomstilling påvirker skipsfarten, er anstendig arbeid til sjøs en viktig del av en bærekraftig maritim fremtid.

En rettighet – og en forpliktelse

ILO og IMO bruker 20-årsjubileet til å minne verdens land og rederier om at konvensjonen ikke bare er et dokument – den er et løfte.

Et løfte om at de som holder verdenshandelen i gang, selv skal ha trygge og rettferdige arbeidsforhold.

For selv om havet er internasjonalt, er rettigheter universelle – og de gjelder for alle arbeidere, på land, i luften og til sjøs.

Lær mer

Om ILOs arbeid

Om Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen

Om arbeidslivsspørsmål