Av Iselin L. Danbolt
Publisert: 03. juni 2024
Fra mandag 3. juni til fredag 14. juni skal verdens arbeidslivsaktører sette hodene sammen for å ta tak i store utfordringer, ikke bare i arbeidslivet, men også innen sosial- og økonomipolitikk.
Med spenning i rommet åpnet Den 112. sesjonen av Den internasjonale arbeidskonferansen (eller International Labour Conference, ILC) i Genève – med litt «regn i sløret», som (nesten) bare kan være et godt tegn.
Her kan du lese mer om hva du bør følge under konferansen.
Konferanseledere på plass
Først på menyen var å sette på plass en konferansepresident.
Lederen av ILOs styre, Nigerias FN-ambassadør, Abiodun Richards Adejola, ga stafettpinnen til konferansepresidenten, som i år er Moldovas arbeidsminister, Alexei Buzu. Han ble utnevnt president uten motstand fra noen av partene.
Etter en velformulert «pep-talk» om hvorfor denne konferansen blir så viktig, annonserte konferansepresidenten hvem blir hans visepresidenter (fra India, Zimbabwe og Frankrike, som, respektivt representer regjeringer, arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner), og hvem skal lede de syv komiteene som allerede har begynt sitt arbeid. De skal se på, for eksempel, utarbeidelse av en arbeidsstandard om biologiske farer, respekt for de fundamentale prinsippene og arbeiderrettigheter i en tid med store utfordringer, men også omsorgsøkonomien.
ILO-sjefen preget
ILOs generaldirektør, Gilbert F. Houngbo fra Togo, tok deretter til orde og snakket om sin visjon for arbeidslivet. I fjor var hans første konferanse som ILO-sjef, og alle kan vel si at litt av glansen som burde vært rundt ham – og hans «hjertebarn» den globale koalisjonen for sosial rettferdighet – heller gikk til store problemer rundt vedtakelsen av ILOs program og budsjett, siden mange land steilet siden programmet inkluderte LHBT+-personer som et arbeidsområde.
I år var Houngbo forberedt, men tydelig preget av hvor alvorlig situasjonen er for arbeidere, og folk generelt, i mange land.
— Siden forrige konferanse har jeg ofte lurt på hvor vi er på vei, reflekterte han. Hvor går verden og arbeidslivet hen? På den ene siden ser vi bemerkelsesverdige fremskritt, men på den andre siden ser vi kriser og utfordringer på toppen av hverandre. Den globale makroøkonomiske situasjonen er stabil, tatt i betraktning hvor vi kommer fra. Samtidig ser vi at de geopolitiske spenningene har økt, la han til, og viste til den grufulle situasjonen i Gaza, men også det faktum at verdens land, bare for noen dager siden ikke klarte å bli enige om en pandemiavtale under Verdens helseforsamling (WHA).
Han presenterte de nokså optimistiske funnene i ILOs nye arbeidsledighetsprognose, som viser piler peker (omsider) nedover for arbeidsledighet. Disse tallene viser jo bare et «halvt bilde» understreket han, og viste til ILOs jobbgap-indeks som en mer nøyaktig oversikt som også inkluderer alle de som gjerne vil jobbe, men ikke har anledning. Tallene lyver jo ikke, og selv om man kanskje er lettet over en viss reduksjon i arbeidsledighet, går det ikke like bra for verdens kvinnelige arbeidere, særlig de som bor i lavinntektsland.
I år er det 80 år siden ILOs Philadelphia-erklæring ble vedtatt. Dette skal konferansen feire.
— Jeg er spesielt glad for å se det spesielle søkelyset på denne erklæringen under denne konferansen, som vi feirer i år, understreket ILO-sjefen.
Han nevnte også fremskritt i hans «hjertebarn», den globale koalisjonen for sosial rettferdighet, som i dag har 278 partnere, inkludert nesten 70 medlemsland. Denne koalisjonen skal man se nærmere på i et eget forum den 13. juni. Han gikk også gjennom hver enkel komite, som i de neste 10 dagene (og kanskje nettene) kommer til å ha mer enn nok å gjøre.
I år har ILO-sjefen lagt frem to rapporter som skal diskuteres: den første omhandler sosial rettferdighet, og skal opp i plenum i morgen og onsdag.
— Rapporten min ser på sosial rettferdighet ved å vurdere grunnlaget for samfunn som tar sikte på å være rettferdige og gjenspeile målet om anstendig arbeid, sa han. Hvordan kan vi fornye den globale samfunnskontrakten for å gjøre sosial rettferdighet til grunnlaget for varig fred, like muligheter og rettferdig omstilling? Denne rapporten gir ikke svar, men har som mål å stimulere til en produktiv og fruktbar debatt, la han til.
På torsdag skal annekset til hans rapport om de store arbeidslivsutfordringene i Palestina opp, så ting har blitt flyttet litt rundt på i agendaen for å lage plass til denne presserende situasjonen.
— Krisen fører til tap av liv og levebrød i et utrolig tempo. Jeg håper plenumsmøtet vil bidra til å nå målet om varig fred, understreket han.
Houngbo brukte også anledningen til å oppfordre land som ikke har gjort det til å ratifisere ILOs grunnlovsendring fra 1986. For at den skal tre i kraft, trenger man flere lands støtte.
Med tanke på ILOs styring, selv om det ikke står på ILCs dagsorden, vil jeg oppfordre alle medlemslandene til å ratifisere grunnlovsendringen av 186. For at den skal tre i kraft, må ytterligere tre land ratifisere den.
Han avsluttet med å sitere Philadelphia-erklæringen som en liten huskelapp til alle deltakere på årets konferanse: «Alle mennesker, uavhengig av rase, tro og kjønn har rett til å søke velferd og utvikling under forhold som ivaretar deres frihet og verdighet, økonomisk sikkerhet og like muligheter».
Arbeidsgivere går hardt ut mot ILO
Lederen av arbeidsgivergruppen, Renate Hornung-Draus, gikk hardt ut mot ILO og ILOs rolle i dag, men hun viste også til et enormt potensial for ILO i tiden som kommer.
— Tilliten til multilaterale organisasjoner, men også blant partene i arbeidslivet, er synkende, sa Hornung-Draus. Det betyr at ILO må styrke institusjonene for sosial dialog. ILO er i en unik posisjon til å håndtere utfordringer hvis organisasjonen forblir tro mot sitt mandat, understreket hun.
Hun viste også til Philadelphia-erklæringen og understreket at: — Å oppnå trepartskonsensus vil være avgjørende for å demonstrere ILOs evne til å levere. Dette er enda viktigere i år, ettersom erklæringen markerer sitt 80. år. Vi har en sjanse til å vise at vi er villige til å praktisere det vi har forpliktet oss til.
Det var klart og tydelig at «sårene» fra år med disputt rundt streikeretten, og henvisningen til Den internasjonale domstolen (ICJ), ikke enda er gjengrodd. Hun delte sitt syn på ILOs arbeid innen dette området, siden konsensus innad, mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, ikke har vært mulig.
— Henvisningen til ICJ var ikke en refleksjon av ILOs mandat, sa Hornung-Draus. Hadde ILO opptrådt respektfullt, ville de ha overlatt saken til ILO-konferansen. Dette bør være en lærdom for fremtiden. Det er store forventninger til generaldirektøren om at han skal rette opp i situasjonen og vise ILOs merverdi, understreket hun.
Arbeidsgivernes talsperson sa også at ILO må sikre nøytralitet, i en slik betent tid. Hvert år diskuterer en komite flere landssaker, og noen er knyttet til streikeretten, og respekt for ILO-konvensjon nr. 87.
— Til tross for arbeidsgivernes anmodning om å utsette alle diskusjoner om C. 87, merker vi oss at noen saker vil omhandle denne konvensjonen, advarte Hornung-Draus. Vi må unngå å «spå» utfallet av ICJs sak, la hun til.
Men, selv om kritikken «haglet» rundt akkurat dette området, ga hun også ros til ILO-sjefen og ILOs kontor.
— Den globale koalisjonen er en utmerket plattform for å engasjere seg i FN og trepartssamarbeidet, men med ILO i førersetet. Dette vil øke vår rolle og relevans i det multilaterale systemet.
Arbeidstakerne vil se en oppdatert tolkning av en «arbeider»
Så kom tiden til innlegget fra representanten fra arbeidstakerne, Catelene Passchier. Hun så nærmere på da ILO ble grunnlagt. — Vi må gjøre vårt ytterste for å sikre at ILO gjør det de lovet for mer enn 100 år siden, understreket hun.
Hun gikk gjennom konsekvensene av at demokratiet er under press i mange land, og effekten på ytringsfriheten. Her er fagforeninger særlig utsatte, advarte hun, men hun, og hennes gruppe er av den oppfatning at ILOs rolle gjelder fortsatt.
— ILOs mandat fra 1919 til 1944 og fra 2008 er fortsatt fullt ut gjeldende, sa Passchier.
Hun viste særlig interesse for de grunnleggende arbeidsrettighetene og prinsippene. — Disse må anvendes universelt, sa hun. Det betyr at ILO må ha et bredt syn på hva en arbeidstaker er. Fornyelse av samfunnskontrakten må også være et fokusområde, la hun til. Dette er særlig viktig i en tid med plattformarbeid, kunstig intelligens og en enorm digital transformasjon.
Som flere før henne tok hun også til orde for FNs toppmøte om sosialutvikling som skal holdes til neste år.
— 2025 gir oss en mulighet til å ta opp «unfinished business» fra Philadelphia-erklæringen. Arbeidslivet ser på oss med store forventninger!
Nytt arbeidslivs-giv fra den berømte økonomen Jayati Ghosh
Det kom kanskje litt overraskende på for noen, men et innslag fra den velberømte indiske økonomen Jayati Ghosh var kanskje akkurat det man trengte i et kick-off til en to ukers lang konferanse, der spenninger allerede vises.
— I vår stadig mer konfliktfylte tid er ILO faktisk fortsatt et eksempel på hva man kan oppnå gjennom dialog, sa hun. Men det handler om så mye mer enn bare arbeid. For arbeidslivet og ILO må også spille sammen med mange andre krefter. Det er derfor jeg mener at ILO har brakt mange aktører som former arbeidsverdenen, til bordet, la Ghosh til.
Hun beskrev Philadelphia-eklæringen som «et kortfattet dokument, men likevel inspirerende, ja, til og med visjonært». — Krigen mot nød må være ubarmhjertig, understreket hun.
I dag ser verden ut til å være mye mer splittet, etter mange tiår med politikkutforming.
— Sosial rettferdighet skulle være et biprodukt av økonomisk vekst. Men dette har ikke blitt oppfylt. Dette har skapt splittelse og polarisering mellom og innad i land, sa Ghosh.
Hun la til at multilateralismen står overfor store utfordringer, og demokratiet er truet.
— Men også i 1944 var verden splittet, usikker og utrygg. Avkoloniseringsprosessen var så vidt begynt. Verden fremsto allerede da som svært usikker. Philadelphia-erklæringen ga et kraftfullt mandat. Den anerkjenner også viktigheten av samstemt politikk – all nasjonal og internasjonal politikk og alle tiltak bør ha som et sentralt mål å oppnå utvikling for alle mennesker, understreket hun, og viste til utarbeidelsen av en rekke (livsviktige) konvensjoner, anbefalinger og standarder.
Hun beskrev også i dag som en «brytningstid» på samme måte som i 1944, og oppfordret alle representanter i ILO-konferanse til å se bort i fra «business as usual».
I hennes øyne setter Generaldirektørens rapport Philadelphia-erklæringen inn i en moderne kontekst.
— En kontekst som ikke kan oppnås med dagens økonomiske rammeverk og vår tilnærming til brutto nasjonalprodukt som en indikator på velstand, understreket hun.
Lær mer
Den internasjonale arbeidskonferansen: Syv ting du bør få med deg
Viktig for deg, viktig for meg: Den internasjonale arbeidskonferansen gjennom tidene