FN jakter på en ny sjef. Men tiden renner ut

På fredag morgen kriblet det litt i magen. Er det i dag vi får vite hvem FNs neste sjef blir, lurte vi på.

Men neida. Selv om kampen tok litt av, ble vi ikke veldig mye klokere.

I et innlegg i Aftenposten 31. oktober sammenligner Simon Reid-Henry, forskningsprofessor ved Institutt for fredsforskning (PRIO), valgprosessen med et pavevalg, der alle venter på den hvite røyken.

Foreløpig ser det ut til at Sikkerhetsrådet fortsatt sliter med å finne fyrstikkene.

Vi vet fortsatt ikke hvem som skal overta etter António Guterres, om det blir en kvinne, eller hvilken del av verden den nye sjefen kommer fra.

Samtidig tikker klokken høyere og raskere enn noen gang. Om under ni uker går Guterres av, og det er fortsatt høyst uklart hvem som skal overta verdens vanskeligste jobb.

Og det viser seg at ikke alle gode ting er sju.

Etter sju prøveavstemninger har Sikkerhetsrådet fortsatt ikke klart å samle seg om en kandidat. I fredagens avstemning fikk Rebeca Grynspan fra Costa Rica støtte fra hele 11 av Sikkerhetsrådets 15 medlemmer, ifølge PassBlue. Fire stemte mot henne.

Det høres kanskje ut som en klar seier. Men det er en hake.

For å bli anbefalt som ny generalsekretær trenger en kandidat minst ni stemmer i Sikkerhetsrådet, uten at noen av de fem faste medlemmene legger ned veto. Og siden fredagens prøveavstemning ikke skilte mellom stemmene fra de faste og de valgte medlemmene, vet vi ikke hvem som stemte mot Grynspan.

I den forrige avstemningen, 16. oktober, fikk hun motstemmer fra to av vetomaktene. Det samme gjorde de øvrige kandidatene som lå best an.

Ifølge Security Council Report har uenigheten om både kandidatene og selve avstemningsprosessen skapt nye utfordringer. Det lover ikke akkurat godt for en grundig onboarding eller en behagelig flytteprosess for den som til slutt får jobben.

Under FN-sambandets internasjonale frokost 29. oktober advarte Reid-Henry om at valget kan trekke ut helt til årets siste dag.

— Det kan hende det drar seg ut til 31. desember, og at andre kandidater kommer på plass, sa han.

Og jammen fikk han rett i det siste.

Nye utfordrere kan snu opp ned på kampen

Rebeca Grynspan fra Costa Rica har beholdt ledelsen i kampen om FN-toppen. I fredagens avstemning fikk Rafael Grossi fra Argentina ni støttestemmer, mens Carolyn Rodrigues Birkett fra Guyana fikk åtte.

Men det er ikke bare de etablerte kandidatene som kjemper om jobben.

Den 21. oktober meldte Lana Zaki Nusseibeh, tidligere FN-ambassadør og statssekretær fra De forente arabiske emirater, seg på. Hun har lang erfaring fra FN og ble raskt omtalt som en mulig kompromisskandidat.

Under Internasjonal frokost, dagen før avstemningen, mente Emil André Erstad, ansvarlig redaktør i Panorama, at mye tydet på at hun hadde støtte fra sentrale aktører.

— Det ser ut som alt forarbeidet til at Nusseibeh skal bli valgt, har blitt gjort, sa han.

Men fredagens resultat ble ikke akkurat noen knusende seier.

I sin første prøveavstemning fikk Nusseibeh sju støttestemmer, seks motstemmer og to medlemmer som ikke uttrykte noen mening. Dermed seilte hun inn på fjerdeplass, bak Grynspan, Grossi og Rodrigues Birkett.

Resultatet? Blandet drops. Vi vet fortsatt ikke om noen av motstemmene kom fra vetomaktene, eller hvor stor støtte hun egentlig har blant dem

Kandidaturet hennes har også skapt kontrovers. Nusseibeh har møtt kritiske spørsmål om Emiratenes påståtte støtte til RSF-militsen i Sudan, anklager både hun og landet avviser. Bare timer før hun skulle presentere sitt kandidatur for Generalforsamlingen, holdt menneskerettighetsorganisasjoner en pressekonferanse der de argumenterte for hvorfor hun ikke er egnet til å lede FN. Også Le Temps har omtalt kontroversene og spekulasjonene om stormaktenes innflytelse på valget.

Og mens vi lurte på om flere kandidater fortsatt lusket i kulissene, kom det jaggu meg enda en.

Bare timer etter fredagens avstemning nominerte Tyrkia Feridun Sinirlioğlu, generalsekretær i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og tidligere tyrkisk FN-ambassadør.

Dermed er åtte kandidater igjen med i kampen. Og det er langt fra sikkert at vi har sett den siste overraskelsen – eller den siste kandidaten.

Blir det endelig en kvinne?

FN har eksistert i over 80 år og hatt ni generalsekretærer. Alle har vært menn. Så kanskje det viktigste spørsmålet ikke er hvor den neste FN-sjefen kommer fra, men om det omsider blir en kvinne?

Fem av de (nå åtte) gjenværende kandidatene er kvinner. Men det betyr dessverre ikke nødvendigvis at verdensorganisasjonen får sin første «Madam Secretary-General».

I et debattinnlegg i Panorama 30. oktober peker seniorforsker ved PRIO og medlem av FN-sambandets fagråd Torunn L. Tryggestad på at en kvinnelig generalsekretær vil ha stor symbolsk betydning i en tid med globale tilbakeslag for kvinners rettigheter og likestilling.

Hun mener også at det er forventninger om at en kvinnelig leder kan bringe nye erfaringer og perspektiver inn i FNs arbeid. Samtidig påpeker Tryggestad at flere av de kvinnelige kandidatene har vært forsiktige med å løfte likestilling i sine kampanjer.

I dagens politiske klima kan det å snakke for mye om kvinners rettigheter bli oppfattet som en ulempe i kampen om toppjobben, skriver hun.

Latin-Amerika krever sin tur – men hvem bestemmer egentlig?

Valget handler ikke bare om hvem som er best kvalifisert. Det handler også om makt, geografi og hvem som får bestemme FNs framtid.

— Denne gangen fremstår spillet enda mer politisert og fastlåst enn tidligere, understreker Tryggestad.

Etter en langvarig, uformell praksis med geografisk rotasjon mener mange land at det nå er Latin-Amerikas og Karibias tur til å få generalsekretærjobben.

Fem av de åtte gjenværende kandidatene kommer fra denne regionen. Men landene har ikke klart å samle seg om én felles kandidat.

Under Internasjonal frokost pekte Erstad på at enkelte latinamerikanske land opplever å bli forbigått, mens andre mener regionens manglende samling er en viktig forklaring på den fastlåste situasjonen.

I forkant av fredagens avstemning understreket landene i Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (CELAC) i en felles uttalelse at prinsippet om regional rotasjon må respekteres.

Ifølge PassBlue spekuleres det også i om afrikanske medlemmer av Sikkerhetsrådet støtter Grynspan nettopp for å bevare prinsippet om geografisk rotasjon, som kan bli viktig når det igjen er Afrikas tur.

Men til syvende og sist er det Sikkerhetsrådets fem faste medlemmer – USA, Kina, Russland, Storbritannia og Frankrike – som har den avgjørende makten.

Og selv om Grynspan fikk elleve støttestemmer fredag, kan én eneste motstemme fra en av vetomaktene være nok til å stanse henne når Rådet skal fatte sitt formelle vedtak.

Council on Foreign Relations forklarer hvordan valgprosessen fungerer, og hvorfor spørsmålet om regional representasjon er blitt så viktig.

Trenger FN mer enn en sjef?

Den neste generalsekretæren overtar en organisasjon som står overfor enorme utfordringer.

Krigene blir flere, stormaktene er stadig mer uenige, og FN sliter med alvorlige økonomiske problemer. Samtidig presses organisasjonen til å gjennomføre omfattende reformer.

Men hvilken leder trenger egentlig FN?

Under Internasjonal frokost var deltakerne opptatt av nettopp dette. Reid-Henry trakk fram evnen til å være både diplomat og kompromissløs, mens Hilde Frafjord Johnson svarte med ett ord:

— Mot.

Johnson understreket også at FN fortsatt kan spille en avgjørende rolle i å forhindre konflikter, dersom generalsekretæren bruker mulighetene som ligger i stillingen.

— Når en krig er i emning, men ikke har brutt ut, kan FN gjøre en avgjørende jobb. Generalsekretæren kan sende en utsending som kan få partene til å komme til et bord, sa hun.

Men hva skjer hvis stormaktene ikke blir enige før nyttår?

Reid-Henry advarer om at FN i verste fall kan stå uten en ny, uavhengig leder 1. januar. Han mener også at Norge har en viktig rolle å spille, selv om vi ikke sitter i Sikkerhetsrådet. Gjennom diplomati og arbeidet for en åpen og rettferdig valgprosess kan Norge bidra til at den neste FN-sjefen får et sterkere utgangspunkt.

For det er ikke bare hvem som får jobben som betyr noe. Det er også hvordan vedkommende kommer dit.

Og mens stormaktene fortsetter å diskutere hvem de kan leve med, er spørsmålet kanskje heller hvem verden trenger.

Som Emil André Erstad sa under Internasjonal frokost, med henvisning til statsminister Jonas Gahr Støre:

— FN trenger en general.

Men får verden en general – eller en sekretær? Hos oss er jo glasset (nesten alltid) halvfullt. Og vi sier: «Ja, takk. Begge deler».

Lær mer

FNs offisielle oversikt over kandidatene og utvelgelsesprosessen

Når er hun god nok?

Hvem ligger best an til å bli FNs neste generalsekretær? Dette vet vi nå

Kampen om FN-toppen: Våre favoritter

Generalsekretæren og FN-sekretariatet