Av Iselin L. Danbolt
Publisert: 10. februar 2025
Rundt om på kloden fortsetter konflikter og andre humanitære kriser å rase i 2025. Og ingen regioner er «immune». Men, det er ikke bare befolkningene i Gaza og i Ukraina som lider. Heller motsatt. Til og med Sudan, verdens største flyktningkrise, får relativt liten mediedekning og sliter med å sikre nok internasjonal støtte. Og selv med internasjonal støtte, er det ikke nødvendigvis slik at det som trengs når frem til dem som trenger det mest.
Så har vi USA. Trumps retur gjør en allerede ustabil verden enda mer uforutsigbar (les: skummel). I takt med at de globale spenningene øker, vil man også se store endringer i år – gjennom avtaler eller med bruk av våpenmakt.
FN-sambandet gir deg ti kriser du bør holde et øye med i 2025, og forklarer hvorfor vi tror disse kommer til å trenge mer oppmerksomhet i år.
1. Syria
Assad er ferdig, men det er ikke krisen
Konflikten i tall: Siden konflikten brøt ut i mars 2011, har Syria vært preget av ødeleggelser og fordrivelse nesten uten sidestykke, ifølge FN. Mer enn 6 millioner syrere har flyktet fra landet, og 7,2 millioner er internt fordrevne. Over 16,7 millioner mennesker har fortsatt behov for nødhjelp, og konflikten har forårsaket ubeskrivelige lidelser for syriske menn, kvinner og barn. Rundt 90 prosent av syrerne lever under fattigdomsgrensen, og kostnadene for gjenoppbygging av landet er anslått til 400 milliarder dollar.
Assads regime i Syria falt mot slutten av året 2024, og etter nesten 14 år med krig og mer enn 50 år med denne familien ved makten, er det ikke rart at mange feiret. Nå håper alle landet kan komme på fote igjen etter én av verdens blodigste kriger i nyere tid. Men, mye kan også gå galt.
— Hva nå? spør mange syrere, nå som de tvunget på flukt har begynt å vende hjem – uten hjem, jobb eller garantier for sikkerhet. Allerede før Assads avgang var de humanitære behovene på sitt høyeste. I dag har man flere spørsmål enn svar.
Assads fall var nøye planlagt av opprørerne – ledet av Hayat Tahrir al-Sham (HTS). Denne gruppen har sine røtter i al-Qaida og en voldelig fortid. Samtidig har de forsøkt å fremstå som en nasjonalistisk styrke, og de siste meldingene har en diplomatisk og forsonende tone. Men mange er ikke overbevist, og er bekymret for hva de kan finne på å gjøre nå som regimet er styrtet. Syrere fra hele landets religiøse, etniske og kulturelle «mosaikk» forventer en rolle i regjeringen, selv om HTS ikke ennå har formulert en visjon for å få dette til å skje. Syria er et mangfoldig land, og uroen er akutt for en rekke minoritetsgrupper, mange sekulære sunnimuslimer, og politiske fraksjoner som er usikre på sin fremtidige rolle. Kvinner og de som støtter kvinners rettigheter og likestilling mellom kjønnene har også god grunn til å være bekymret. Det som er sikkert, er at drastiske endringer kan føre til et farlig maktvakuum og på sikt føre til kaos og enda mer vold.
Den umiddelbare faren er uorden, særlig på landsbygda i det sentrale og vestlige Syria. HTS har i stor grad sikret seg større byer og vil danne en sentralisert hær. Andre tidligere opprørere, inkludert noen i den Tyrkia-støttede Syrian National Army (SNA), er mer uregjerlige. I nordøst har SNA-styrkene drevet de kurdiske Syrian Democratic Forces (SDF) ut av flere byer og tvunget tusenvis av mennesker på flukt. De truer nå Kobani, en by med kurdisk flertall ved den tyrkiske grensen. Flere kamper kan føre til at tusenvis av mennesker må flukte, noe som vil belaste Syrias overgangsprosess ytterligere.
Andre farer kommer utenfra, fra andre land. Da Assad falt, jevnet israelske bomber syriske flybaser, marineanlegg og våpendepoter med jorden, deriblant, ifølge Israel, kjemiske våpenanlegg. Israel, som annekterte en del av Golanhøydene i 1981, sendte også tropper inn i en «demilitarisert sone» og på åstoppene på den syriske siden.
Måten hjelpen koordineres og leveres over hele landet, er i ferd med å bli grundig revurdert, noe som er komplisert siden HTS lenge har vært utpekt som en terrorgruppe av USA, Storbritannia, FN og andre. Alt dette betyr at FN og land må revurdere sanksjonene, som hindrer den nødhjelpen og de investeringene Syria trenger – etter altfor mange år med krig.
2. Sudan
Hungersnød og kamphandlinger sprer seg mens stridende parter bruker sult som våpen
Konflikten i tall: Mer enn 12 millioner mennesker har blitt drevet på flukt siden konflikten brøt ut i april 2023. Rundt 25 millioner mennesker – over halvparten av befolkningen – er rammet av akutt sult, og det er erklært hungersnød i minst fem områder som eksperter sier de har pålitelige data for. Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) er Sudan nå blant de fire landene i verden med høyest utbredelse av global akutt underernæring.
Sudans krig er verdens mest ødeleggende, på grunn av det enorme antallet fordrevne og sultne. Dessverre peker alle piler nedover, nå som krigen i Sudan nærmer seg toårsmarkeringen. Det som startet som en strid om planene om å innlemme de paramilitære opprørsstyrkene Rapid Support Forces (RSF) i den «vanlige» hæren, har utviklet seg til en landsomfattende konflikt som trekker med seg et stadig økende antall milits- og opprørsgrupper.
Over 12 millioner mennesker er på flukt, hvorav nesten 3,5 millioner har fluktet til nabolandene. Dette betyr at Sudan er den største fordrivelseskrisen. Det er også den største sultkatastrofen i verden, som følge av de stridende partenes bruk av matmangel som våpen. Halvparten av landet (rundt 25 millioner mennesker) står overfor akutt matmangel, og hungersnød har blitt påvist i minst fem områder (og forventes i ytterligere fem områder innen mai), ifølge Famine Review Committee, som er en del av den integrerte klassifiseringen av matsikkerhet (Integrated Food Security Phase Classification), som måler nivået på matvarekriser.
RSF har blitt anklaget for folkemord av lokalsamfunn (særlig i Darfur), menneskerettighetsgrupper og utenlandske regjeringer, og hæren blir også beskyldt for å ha begått krigsforbrytelser. Grep for å få slutt på krigen har vært usammenhengende, og våpen fortsetter å strømme inn i landet siden de krigførende partene og deres eksterne støttespillere ser ut til å være fast bestemt på å forlenge (og tjene på) Sudans forferdelige kollaps. Sivile dødsfall i Sudan har steget dramatisk bare den siste uken, med minst 275 drepte mellom 31. januar og 5. februar, rapporterer FNs menneskerettighetskontor, OHCHR.
3. Palestina
Ett skritt fremover, to tilbake?
Konflikten i tall: Siden 7. oktober 2023, da Hamas-krigere stormet inn i Israel og drepte over 1100 israelere, har det israelske militæret drept minst 47 500 palestinere på Gazastripen. Nesten hele befolkningen på 2,1 millioner mennesker har blitt drevet på flukt. Siden våpenhvileavtalen mellom Israel og Hamas trådte i kraft har mange begynt å reise hjem, inkludert over 560 000 som reist til det nordlige Gaza, ifølge FN. 69 prosent av alle bygninger er ødelagt eller skadet og det er også 68 prosent av veinettet på Gazastripen. Angrep og sprenginger på Vestbredden har også blitt trappet opp den siste tiden.
Israel og Hamas ble omsider enige om en våpenhvile – som trådte i kraft den 19. januar – etter mye frem og tilbake. Nå skal partene være tilbake rundt forhandlingsbordet for å planlegge den 2. og 3. fasen, selv om prognosene er nokså «lunkne». Våpenhvilen, som ble avtalt med egyptiske og qatarske meklere og støttet av USA, er i stor grad intakt (mens denne artikkelen ble skrevet), men utsiktene til en varig løsning er uklare. Og hvis denne avtalen faller fra hverandre vil det gå på bekostning av den allerede sårbare befolkningen. Hvis Israels ledelse bestemmer seg for å avslutte krigen, vil de utvilsomt sette vilkår som vil gjøre gjenoppbyggingen svært langsom og begrenset. FNs satellittsenter (UNOSAT) rapporterer at 69 prosent av alle bygninger i Gaza var ødelagt eller skadet i begynnelsen av desember, samtidig som 68 prosent av veinettet på Gazastripen var skadet eller ødelagt.
Angrep og sprenginger på Vestbredden har også blitt trappet opp den siste tiden. Siden begynnelsen av 2025 har israelske styrker drept over 50 palestinere på Vestbredden, inkludert åtte barn, og så langt i år har 89 palestinske barn blitt skadet av israelske styrker eller bosettere, 48 prosent av dem av skarp ammunisjon, ifølge OCHA. Dette vekker bekymring over unødvendig og overdreven bruk av makt mot barn av israelske styrker under operasjoner på Vestbredden. På tirsdag 4. februar rapporterte FN at 30 000 innbyggere i flyktningleiren Jenin har måttet flykte fra hjemmene sine etter at store deler av leiren ble ødelagt i en serie «kontrollerte sprengninger» utført av de israelske sikkerhetsstyrkene (ISF).
Israels regjering har også gjort det klinkende klart at de er motstander av palestinsk selvbestemmelse og statsdannelse. Så har vi Trump (ja, vi har klart å unngå å nevne ham frem til nå), som har uttalt at palestinerne bør «flytte på seg» til Jordan og Egypt, og at USA kan jo bare ta over «eiendommen» Gaza og gjøre det til «Midtøstens riviera». «Ellers takk», er jo svaret til Jordan og Egypt, og land som Norge, men ikke minst palestinerne selv. Flere land, som Norge, kjemper imot en opptrapp i vold, men Israel fortsetter å ha én av verdens mektigste venner – USA. I tiden fremover er det verdt å følge med på om ordtaket om at man trenger bare én god venn holder på greip. (566)
Lær mer om Israel-Palestina-konflikten
4. DR Kongo
Fredsutsiktene vakler
Konflikten i tall: En enorm humanitær krise utfolder seg i DR Kongo. Ifølge OCHA trengte 21 millioner mennesker nødhjelp før de nåværende sammenstøtene brøt ut i januar. Hundretusenvis av mennesker er nå på flukt fra sammenstøt i Goma, Sake og byer i Sør-Kivu, nær tettbefolkede leire som huser titusener som allerede er på flukt av den sporadiske volden i den urolige regionen. 7 millioner er tvunget på flukt over hele landet, de fleste i de østlige delene av landet, inkludert rundt 700 000 i Nord- og Sør-Kivu. Rundt 25,5 millioner mennesker (omtrent én av fire i landet) vil oppleve høy grad av matmangel mellom januar og juni 2025. Anslagsvis 7 millioner mennesker har blitt internt fordrevet,
Tilstanden i deler av DR Kongo har nå i januar gått fra vondt til verre. Den diplomatiske innsatsen for å få slutt på konflikten mellom den kongolesiske hæren og den Rwanda-støttede opprørsgruppen M23 svikter, som betyr katastrofe for de over 1,5 millioner menneskene som har søkt tilflukt i leirer og vertsfamilier, mange av dem i flere år nå. En angolansk mekling mellom DR Kongo og Rwanda har vist tegn til fremgang de siste månedene, men forhandlingene har gått i stå på grunn av den rwandiske hærens planer om å trekke seg ut av kongolesisk territorium, og på grunn av statusen til de direkte samtalene mellom DR Kongo og M23.
I mellomtiden har den væpnede gruppen byttet ut lokale myndigheter, tatt kontroll over nye områder, inkludert viktige gruveområder, og innført et intensivt skattesystem, noe som tyder på at den har langsiktige planer. Den kongolesiske hærens svar på opprøret – å sende ut oppdrag til lokale militser – setter også sivilbefolkningen i fare og truer med fremtidige kriser. Konflikten utspiller seg samtidig som FNs fredsbevarende styrker trekker seg tilbake (noe mange kongolesere støtter), og mens andre væpnede grupper angriper sivile i de østlige delene av landet, som er en viktig grense for global «kapitalistisk utvinning» og som viser de ødeleggende konsekvensene av kampen om DR Kongos mange ressurser.
Lær mer om konflikten i DR Kongo
5. Ukraina
Usikkerheten fortsetter
Konflikten i tall: Til tross for at USA, Storbritannia og EU skal ha gitt Ukraina over 82 milliarder dollar (med 61,3 milliarder dollar fra USA) i militær bistand siden begynnelsen av Russlands fullskalainvasjon i februar 2022, fortsetter det russiske militæret å okkupere rundt 18 prosent av Ukrainas område. I 2025 vil 12,7 millioner mennesker – 36 prosent av befolkningen – ha behov for nødhjelp, ifølge FN.
I 2024 gjorde det russiske militæret framgang på slagmarken i Øst-Ukraina i 2024, sakte, men sikkert. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har innrømmet at hæren hans ikke har kampkraft nok til å gjenerobre hele landets territorium i dag.
Gjenvalget av Trump har kastet et nytt, ustabilt element inn i denne krigen (også), som snart går inn i sitt fjerde år. Trump har vært åpen om sin «nære relasjon» med og respekt for Russlands president Vladimir Putin og har lovet å få slutt på krigen ved å sette seg rundt forhandlingsbordet med Putin. Dette er (kanskje) verdt et forsøk, men, samtidig er det vanskelig å se for seg en varig våpenhvile – for ikke å snakke om en fredsavtale. Og det er sannsynlig at Ukraina kan bli tvunget til å forhandle fra et svakt utgangspunkt uten støtten de fikk fra USAs avtroppende president Biden. Trump har lenge vært skeptisk til amerikansk militær bistand til Ukraina, og han har nylig foreslått det noen ville kalt for litt god, gammeldags «blackmail». Trump vil inngå en avtale med Ukraina for å få tilgang til landets såkalte «strategiske metaller» som en betingelse for fortsatt amerikansk støtte til krigen mot Russland. Dette har Zelenskyi, i prinsippet, gått med på, og kalte ideen et «viktig økonomisk poeng» i hans såkalte «seiersplan» for å få slutt på den snart tre år lange krigen med Russland.
I mellomtiden har Ukrainas allierte lempet på de røde linjene når det gjelder å bruke vestlig leverte våpen til å angripe mål på russisk territorium. Russland har svart med å angripe ukrainske byer med en ny type missiler og med atomtrusler. I en verden der internasjonale normer er i ferd med å forvitre, er potensialet for uforutsigbare neste skritt og eskalering stort. Kampen om innflytelse i Øst-Europa mellom Russland og USA og deres europeiske allierte vil sannsynligvis også få ringvirkninger. I løpet av det siste året har både Georgia, Bulgaria og Moldova opplevd omstridte valg og politisk ustabilitet som følge av russisk innblanding og samfunnsmessige splittelser knyttet til den geopolitiske kampen om innflytelse.
Lær mer om konflikten i Ukraina
6. Haiti
Håp om fred forsvinner
Konflikten i tall: Rundt 5,5 millioner mennesker – halvparten av Haitis befolkning – trenger nødhjelp, og 5,4 millioner sliter med å skaffe seg mat. Bare 45,7 prosent av FNs responsplan for 2024 ble finansiert. Mer enn 700 000 mennesker har blitt drevet på flukt, halvparten av dem barn. Minst 5 626 mennesker ble drept, og mer enn 2 200 ble skadet av gjenger bare i 2024.
Det går ikke så bra i ett av verdens mest utsatte land – Haiti. Til tross for Haitis viktige historie, er nåtiden – og fremtiden – veldig usikker. Og, dessverre, mange haitieres håp om at en ny regjering og et Kenya-ledet multinasjonalt politioppdrag skulle kunne løsne de kriminelle gjengene grep om landet, har blitt knust.
Siden president Jovenel Moïse ble myrdet i sitt hjem i juli 2021, har gjenger tatt over store deler av landet. Tidlig i 2024 beleiret en allianse av tidligere stridende gjenger, kjent som Viv Ansanm, hovedstaden Port-au-Prince. Også i 2024 utvidet gjengene sin kontroll over store deler av landet.
I løpet av de siste månedene har en rekke massakrer tvunget tusenvis av mennesker på flukt, og de har slått seg ned i overfylte, improviserte bosteder. Mer enn halvparten av de fordrevne er barn, som har mistet tilgang til skolegang og er spesielt utsatt for gjengrekruttering. Kvinner har også blitt utsatt for utallige overgrep, og voldtekt brukes i økende grad av gjengene som et middel for å hevde sin makt. Ifølge FN økte den seksuelle volden mot mindreårige, særlig jenter, med 1 000 prosent i 2024 sammenlignet med 2023. Matmangel har også nådd et nivå uten sidestykke, og halvparten av befolkningen lider av akutt sult – to millioner av disse kvinnene, mennene og barna er på nødhjelpsnivå. Verken den omstridte overgangsregjeringen eller internasjonale ledere ser ut til å klare å finne en vei ut av denne stadig dypere humanitære katastrofen.
Selv om det internasjonale samfunnet har prøvd å gjenopprette ro og orden gjennom det FN-støttede men underfinansierte politioppdraget fra Kenya, har ikke dette hjulpet. Samtidig har et midlertidig presidentråd blitt opprettet. Men det nye presidentrådet og de kenyanske styrkene har ikke ført til fred. Politikerne har kranglet, og korrupsjonsskandaler har svekket rådets troverdighet. Det er lite sannsynlig at det blir nyvalg – det siste var i 2016 – for å innsette myndigheter som kan endre på kaoset. Nairobis beslutning om å utplassere paramilitære styrker var prisverdig, og det samme var Washingtons beslutning om å bidra med mesteparten av midlene, men styrken er for liten (bare 400 politifolk så langt, i stedet for de planlagte 2 500). Den mangler helikoptre, droner og båter, og har knapt nok kommet seg ut av Port-au-Prince sentrum. Trump har nå annonsert at han trekker støtten til dette oppdraget.
Overgangsregjeringen har bedt FN om å sende en fredsbevarende styrke til Haiti, til tross for at verdensorganisasjonen har en litt trøblete historie i landet (blant annet tidligere skandaler med fredsbevarende styrker som spredte kolera og misbrukte haitianere seksuelt).
Det er uklart om en FN-styrke vil bli utplassert. Russland og Kina er skeptiske, og peker på mangelen på en politisk løsning på krisen eller en visjon for hvordan «blåhjelmene» kan kontrollere gjengene. Mange andre deler denne bekymringen. Gitt republikanernes antipati mot FN, virker det lite sannsynlig at USAs nyvalgte president Donald Trump vil gå inn for et oppdrag, nå som han har trukket støtten til politioppdraget. Han ser ut til å være mer opptatt av å deportere haitiske migranter enn å finansiere forsterkninger til landets politi, samtidig som Haitis videre kollaps kan utløse en ny bølge av migranter som flykter til Florida, som ligger mindre enn en halvtime unna.
Til hvilken grad FN-styrker kan hjelpe er uklart, selv om et oppdrag vil bidra med flere soldater, utstyr, en sterkere effekt og kanskje til og med ekspertise på demobilisering. Men da kommer et viktig spørsmål: Kan det være aktuelt med samtaler med gjenglederne eller en våpenhvile? En forsiktig dialog som ikke undergraver den haitiske statens integritet, kan være en del av veien tilbake til fred.
7. Myanmar
Borgerkrig med sivile i «kryssilden»
Konflikten i tall: Antallet mennesker på flukt overstiger nå 3,5 millioner, en økning fra 1,5 millioner ved inngangen til 2023. FNs humanitære responsplan for 2024 var bare 36 prosent finansiert. Rundt 20 millioner av Myanmars 55 millioner innbyggere anslås å ha behov for nødhjelp i 2025, og minst 15 millioner mennesker står overfor akutt matmangel.
Borgerkrigen som har revet Myanmar fra hverandre siden militæret tok makten i 2021, har satt landet flere tiår tilbake: Mer enn 3 millioner mennesker er fordrevet internt, helse- og utdanningssystemene har smuldret opp, fattigdommen har skutt i været og Myanmars valuta, kyat, har krasjet.
Selv om det ser litt mørkt ut nå, hadde man høy(ere) håp for fred det siste året. På slutten av 2023 begynte Myanmars hær å miste terreng, spesielt til væpnede etniske grupper som hadde kjempet mot hæren i flere tiår. Midtveis i 2024 så det ut til at Myanmars militærregime haltet. Men, Kina med burmesiske uroligheter på sin egen «dørstokk» (det vil si grense), tok grep i august, og kastet militærlederen Min Aung Hlaing en «livline» og vekten sin bak juntaen, selv om forholdet mellom Kina og Myanmars junta er noe tvilsomt. Kinas president Xi Jinping skylder på regimets maktgrep i 2021 for å skade kinesiske investeringer i Myanmar og ser på Min Aung Hlaing selv som en «anti-Kina»-person. Likevel, mener eksperter at Xi så langt har foretrukket å avverge regimets fall over å risikere sjansen for at en ny administrasjon, med sterkere bånd til det globale nord, ville ta makten.
Men, juntaen møter fortsatt bestemt motstand – fra flere hold. Kachin Independence Army har beslaglagt gruver med sjeldne jordarter, som har gitt dem kontroll over Myanmars handel med sjeldne jordarter med oksider på 1,4 milliarder dollar med Kina. I slutten av november fordrev denne gruppen juntaens styrker fra den siste byen nær den kinesiske grensen der de fortsatt hadde fotfeste. Dette skjedde bare noen dager etter at Myanmars militære leder Min Aung Hlaing igjen innkalte til fredssamtaler med forskjellige etniske væpnede grupper. Arakan-hæren, etniske opprørere fra Rakhine-staten, i Myanmars vest, er nær ved å utvise hæren fra regionen.
Midt opp i dette blir stadig flere sivile fordrevet og drept etter hvert som lokalsamfunn blir fanget i kryssilden, ikke minst i delstaten Rakhine, der FN i november advarte om at hungersnød lå i kortene og at opptil to millioner mennesker ville sulte i hjel. Helsevesenet over hele landet har også blitt lagt i grus, og situasjonen ser ut til å forverre seg på grunn av et omfattende kolerautbrudd. Både de militære makthaverne og de væpnede gruppene står overfor omfattende anklager om krigsforbrytelser og overgrep mot sivile.
Et valg i 2025, som planlagt, vil sannsynligvis føre til både mer kaos og trolig ytterligere blodsutgytelse. Da er det trolig at valget vil føre til en militærstøttet administrasjon som styrer i henhold til det upopulære militærutkastet fra 2008-grunnloven. Beijing har ønsket et valg siden kuppet, i håp om å utvanne Min Aung Hlaings makt og bringe større stabilitet.
Lær mer om konflikten i Myanmar
8. Afghanistan
Kvinners rettigheter eller Taliban-anerkjennelse?
Konflikten i tall: I 2025 vil 22,9 millioner afghanere, nesten halvparten av befolkningen, ha behov for nødhjelp og bistand. Selv om dette er ned 800 000 fra 2024, ble fjorårets FN-responsplan mindre enn 50 prosent oppfylt, og bistand fortsetter å tørke ut. Mens Pakistan og Iran øker utsendelser av afghanske mennesker på flukt, sliter landet med å møte kravene til 3,7 millioner internt fordrevne. Jordskjelv og flomkatastrofer ødela også livene til titusenvis av familier over hele Afghanistan i 2024. Kvinner og jenter, som er løsningen til en stabil fremtid i landet er også ofre for «kjønnsapartheid».
2024 endte med nye og flere utdanningsrestriksjoner for afghanske kvinner. I begynnelsen av desember kunngjorde den Taliban-ledede regjeringen at medisinske fakulteter og institusjoner ikke lenger får lov til å undervise kvinnelige studenter. Selv om universiteter hadde blitt tvunget til å stenge dørene for kvinner siden desember 2022, hadde medisinske fakulteter og institusjoner vært i stand til å fortsette. Utdanningsordren fra 2024 ble raskt fulgt av flere restriksjoner på kvinner som jobber for lokale og internasjonale frivillige organisasjoner.
I mer enn ett år hadde hjelpeorganisasjoner funnet løsninger eller forfalskede «hysj-hysj»- avtaler med tjenestepersoner for å finne måter de kvinnelige arbeiderne deres kan fortsette å jobbe på, men på slutten av 2023 ga Finansdepartementet en streng advarsel om at enhver organisasjon som fortsatt ansetter afghanske kvinner i landet står overfor en nedleggelse. Disse forbudene ble innledet av et sett med lover som dikterer hvordan menn og kvinner kan kle seg offentlig, hvilket innhold folk kan lagre på smarttelefonene sine, og om afghanere kan bli venner med ikke-muslimer.
Alle disse grepene fikk omfattende nasjonal og internasjonal fordømmelse, men de har ikke ført til et enormt verdensengasjement frem til nå. Men, nå i slutten av januar i år, tok Den internasjonale straffedomstolen (ICC) et historisk skritt. De tar tak i Talibans «uakseptable» systematiske undertrykkelse av afghanske kvinner, jenter og LHBTQI+-personer. ICC-aktor Karim Khan har søkt om arrestordre på to høytstående Taliban-topper som nå er anklaget for forbrytelser mot menneskeheten på grunn av kjønnsbasert forfølgelse i henhold til Roma-vedtektene for domstolen.
Men, samtidig som dette skjer, ser det ut som om Russland, en av den Taliban-ledede regjeringens mest standhaftige allierte, går en annen retning. De er ett skritt nærmere å fjerne gruppen fra sin liste over internasjonale terrororganisasjoner, som analytikere sier kan være et stort skritt mot at Moskva blir det første landet som offisielt anerkjenner Taliban som Afghanistans regjering.
Lær mer om konflikten i Afghanistan
9. Jemen
Shipping og handel er den nye «frontlinjen»
Konflikten i tall: Etter nesten 10 år med krig er 4,5 millioner mennesker i Jemen internt fordrevne. Omtrent 17,1 millioner av Jemens nesten 39 millioner mennesker må trolig leve med matmangel i 2025, delvis på grunn av en massiv økonomisk kollaps som har kastet 83 prosent av befolkningen ut i flerdimensjonal fattigdom.
Til tross for nesten ti år med krig mellom myndighetene i Jemen og opprørere fra Houthi-bevegelsen, som har ført til en massiv humanitær katastrofe, har store deler av verden – med noen unntak som Saudi-Arabia og Iran – sett ut til å overse lidelsene til Jemens befolkning.
Dette endret seg (litt) da Houthi-opprørere (offentlig kjent som Ansar Allah), som kontrollerer nord i landet, begynte å angripe skip i Rødehavet på slutten av 2023. I 2024 trappet opprørerne opp angrepene, som de sa var for å vise støtte til Gaza-katastrofen ved å sikte på amerikanske, men også andre, fartøy. Med økende bekymring for hva dette vil bety for shipping industrien og forbrukerprisene, har USA og Storbritannia, støttet av flere andre land, angrepet Houthi-mål.
Selv om houthiene har fått mer støtte utenfor Jemen på bakgrunn av sinne over Israels handlinger i Gaza, og har eskalert missil- og droneangrep mot Israel selv, har de fleste angrepene blitt fanget opp og avverget. Israel er tydelig bekymret, og på slutten av 2024 bombet havner nær Sana'a og flyplassen (ikke for første gang), noe som fornyet bekymringene for bistandstilgang og viktig mat- og drivstoffimport.
Inne i Jemen har det vært litt roligere siden april 2022, med rom for forhandlinger og håp om en varig fredsløsning. Men, fredssamtalene har frem til nå stoppet opp og matmangelen er fortsatt bekymrende høy og utbredt, ettersom økonomisk kollaps påvirker mennesker over hele landet, og fortsetter å være en kilde til splittelse mellom de krigførende sidene.
10. Vanuatu
Kampen for klimarettferdighet når FN-domstol
Konflikten i tall: Små øystater – 39 land med 65 millioner innbyggere – er spesielt sårbare for klimakatastrofer som ekstreme stormer, stigende havnivå og landforringelse. Disse landene har et gjennomsnittlig bruttonasjonalprodukt (BNP) på 13,7 milliarder dollar, men ekstremvær vil koste dem anslagsvis 153 milliarder dollar mellom 1970 og 2020. Minst 40 små øystater i Stillehavet sliter med gjeld, som gjør opptrapping av beredskap og krisehåndtering enda mer utfordrende.
Selv om de fleste konfliktene i verden er (bare) menneskeskapt, ser vi også økende klimakatastrofer som rammer noen land mer enn andre – spesielt de som ikke er ansvarlig for klimaendringer. Klimakatastrofer – fra flom til tørke – er også noe som preger nesten alle de landene vi har hatt på vår liste i år, som viser at klimaendringer ofte fører til konflikt, eller gjør tilstanden langt verre der man ser kriser allerede. Hvis vi lærte noe fra 2024, var det at mange land som ikke driver klimaendringer, har fått nok, som også førte til at alle klima- og miljøforhandlingene gikk dårligere enn håpet.
Den lille øystaten Vanuatu i Stillehavet avsluttet 2024 med å lede en stor klimarettssak i FNs domstol, Den internasjonale domstolen (International Court of Justice). Dette er den største saken som noensinne har vært behandlet i domstolen, med over 100 deltakere. Vanuatu ba ICJ om å avklare hvilke juridiske forpliktelser land har – i henhold til eksisterende internasjonal lovgivning – til å bekjempe klimaendringene og beskytte mennesker mot virkningene av dem. En såkalt rådgivende uttalelse fra ICJ er ventet tidlig i 2025. Saken var den første i sitt slag og «ledet av det globale sør», sa Arnold Kiel Loughman, Vanuatus riksadvokat, på slutten av høringen.
Ved å gå til ICJ har klimasårbare land fått utløp for langvarige frustrasjoner over den trege prosessen i FNs klimatoppmøter (COP), men myndighetene håper at en positiv uttalelse fra domstolen – som slår fast at noen land bør hjelpe andre land som lider som følge av den globale oppvarmingen – kan bidra til å styrke deres sak i andre fora, særlig for å få mer sårt tiltrengt klimafinansiering. Men selv om Vanuatu skulle lykkes, er det uklart hvor effektiv deres sak vil være, særlig i en tid der respekten for folkeretten er svekket og multilateralismen er anstrengt, for å si det mildt.
Andre kriser og konflikter som vil prege 2025
I denne artikkelen har vi valgt å legge vekt på noen av de samme krisene og konfliktene som i fjor siden de fortsatt er minst like aktuelle, mens noen er nye(re). Når det er sagt dessverre, kan (og kanskje bør) man legge til minst fem flere, for det blir nok kriser å ta av i år.
Trumps krig mot migrasjon: Trump har lovet å gjennomføre en massedeportasjonskampanje rettet mot de anslagsvis 11 millioner «papirløse» som bor i USA. Mange av landene i Latin-Amerika som disse menneskene vil bli sendt tilbake til – som Mexico, El Salvador og Guatemala – er dårlig rustet til å ta imot titusener eller hundretusener av deporterte. I tillegg til å belaste bolig- og sosialvesenet, vil økonomiene deres gå glipp av pengeoverføringene som migranter i USA sender hjem. Dette kan føre til mer konflikt og ustabilitet.
Afrikas horn: Statene i Midtøsten har trappet opp «konkurransen» om allierte, innflytelse og fysisk tilstedeværelse i Rødehavskorridoren, inkludert på Afrikas horn. Særlig de rivaliserende Gulfstatene kjemper om å sette premissene for en ny regional maktbalanse og dra nytte av den fremtidige økonomiske veksten. Det er ikke tatt stilling til statusen til det selvstyrte Somaliland, som ligger strategisk plassert ved Adenbukta. USAs president Donald Trump ser ut til å ville anerkjenne territoriet – på tross av Den afrikanske unions innvendinger – som en sikring mot Kinas innflytelse i Djibouti. Den regionale maktpolitikken gjør ingenting for de titalls millioner av mennesker som er rammet av konflikt og klimakatastrofer. Rundt 64 millioner mennesker hadde behov for nødhjelp på Afrikas horn i 2024 – én femtedel av det globale humanitære behovet. Nesten 20 millioner mennesker er internt fordrevne i bare tre land – Sudan, Somalia og Etiopia.
USA-Kina: Etter en periode med mye uro, var forholdet mellom USA og Kina på en jevnere kjøl siden 2023. De to landene gjenåpnet militær-til-militære kanaler, noe som er avgjørende for å håndtere risikoen for utilsiktede kollisjoner mellom kinesiske og amerikanske krigsskip i Stillehavet eller fly i luften, og Kina skal angivelig ha tatt forsiktige skritt for å demme opp for strømmen av fentanylforløperkjemikalier til USA. Men, den gang da. Den nyvalgte amerikanske presidenten har satt på plass toll på kinesisk import av stål og aluminium til USA, og Kina har slått tilbake – bare noen timer etter kunngjøringen. Denne handelskrigen, men også handelstrøblene med Canada og Mexico, og hvorvidt dette sprer seg til Europa, er viktig å følge med på.
Sahel-regionen: Juntastyrene i Burkina Faso, Mali og Niger vil sannsynligvis stå overfor en flere opprør i år, ettersom deres «kampiver» oppmuntrer de jihadistgruppene de forsøker å bekjempe. Samtidig lever befolkningene med usikkerhet og kamper hver dag. 2,6 millioner er internt fordrevne i Burkina Faso, Mali og Niger, og rundt 330 000 mennesker på flukt i andre land. Rundt 15 millioner mennesker har behov for humanitær støtte i de tre landene, ifølge FN.
Den koreanske halvøyen: 2024 startet med en overraskende tale av Nord-Koreas leder Kim Jong Un, der han droppet Nord-Koreas flere tiår gamle politikk om fredelig gjenforening med Sør-Korea og erklærte Seoul for å være Pyongyangs hovedfiende. Året ble avsluttet med at Kim ratifiserte en gjensidig forsvarspakt med Moskva og sendte tusenvis av nordkoreanere for å kjempe sammen med Russland mot Ukraina - samt et mislykket forsøk på selvkupp fra Sør-Koreas president Yoon Suk-yeol, som endte med at parlamentet stemte for at han skulle stilles for riksrett.
Denne artikkelen er basert på analyser gjort av International Crisis Group og The New Humanitarian.