Konvensjon om bevaring av verdens kultur- og naturarv

Hva betyr konvensjonen?

Ved å ratifisere konvensjonen forplikter landene seg til å ta vare på sine verdensarvsteder, men også å anerkjenne og verne sin nasjonale kulturarv utover dette. Medlemslandene må rapportere jevnlig til en komite for verdensarven om tilstanden til sine nasjonale verdensarvsteder, slik at komiteen kan følge dette opp.

Medlemslandene er oppfordret til å opprette egne programmer for å beskytte kultur og natur, og de blir oppfordret til å gjøre stedene kjent gjennom undervisning og informasjon.

Konvensjonen beskriver også Verdensarvfondet. Den gir internasjonal økonomisk støtte til steder på lista. Steder kan miste sin plass på lista, dersom de ikke opprettholder kravene til komiteen.

Det er FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) som ivaretar konvensjonen.

Hvordan ble konvensjonen til?

Tanken om å arbeide internasjonalt for å bevare viktige steder for menneskenes kulturarv begynte allerede etter at man så ødeleggelsene av første verdenskrigen. Fokuset økte etter at Egypt på 1950-tallet ønsket å bygge en demning som ville oversvømme Abu Simbel-templet fra faraotiden. UNESCO og medlemslandene mobiliserte og fikk reddet tempelet. Dette ble startskuddet for arbeidet med å få på plass en konvensjon.

I 1972 ble Konvensjon om bevaring av verdens kultur- og naturarv vedtatt på FNs første toppmøte om miljø i Stockholm. Både kultur og natur ble vektlagt i samme konvensjon for å vise hvordan menneskene er i samspill med naturen, og hvordan vi lever i et gjensidig avhengighetsforhold.

Verdensarvfondet

Medlemsland, spesielt land med mye fattigdom eller svak økonomi, får tilgang til verdensarvfondet. Budsjettet for fondet i 2022-23 var på rundt seks millioner dollar. Pengene gis til stater for å identifisere, ta vare på og promotere verdensarvsteder. Det blir også gitt nødhjelp til steder i akutt fare, enten de er truet av menneskeskapte ødeleggelser eller naturkatastrofer.

Steder som er på listen får også fordelen ved å ha en omfattende bevaringsplan og overvåkingsmekanismer, samt eksperter lett tilgjengelig. I tillegg lokker stedene til seg flere turister og besøkende, og kan være økonomisk innbringende. Et paradoks er det likevel at flere besøkende kan føre til at stedene blir enda mer sårbare.

Kritikk av verdensarvlisten

UNESCOs verdensarvliste ble utover 1980-tallet kritisert for å ha en sterk overrepresentasjon av historiske, kristne steder i Europa, selv om konvensjonen hadde som mål å utvikle en liste som speiler det globale mangfoldet av kultur- og naturarv.

For å rette opp i dette la UNESCO fram en strategi i 1994. Den identifiserte en rekke typer arv som tidligere ikke har vært del av listen, og som ga en større variasjon. I tillegg får nå steder fra regioner og land som er lite representert, forrang foran andre nominasjoner.

Utvidelse av kulturarvsteder

Senere har også UNESCO utviklet konvensjoner på andre områder som immateriell kulturarv, undersjøisk kulturarv, og kulturelt mangfold. I tillegg har vi også konvensjoner som skal hindre ulovlig salg og eksport, eller ødeleggelser i krigstid.

Lær mer

• UNESCO (FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon)