Arbeidsliv

Vi hører ofte om tekstilarbeidere som får luselønn, bygningsarbeidere som jobber under farlige forhold, og barn som blir tvunget til å arbeide i stedet for å gå på skole. Dette er eksempler på hvordan arbeidslivet kan påvirke folks liv. Hvis det ikke fins gode regler for arbeidslivet, vet vi at det blir begått brudd på menneskerettighetene.

FN lager internasjonale regler for arbeidslivet

Arbeidsliv omfatter mange viktige felt FN jobber med. For eksempel er temaer som menneskerettigheter, konfliktforebygging, bærekraftig utvikling og helse alle tett knyttet til hvordan arbeidslivet er organisert. Det kan handle om å sikre ordninger som gir sosial beskyttelse, slik som trygd og pensjon, eller om å bekjempe diskriminering i arbeidslivet.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er FNs organisasjon for arbeidslivet. I ILO møtes representanter fra medlemslandenes myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner for å utforme internasjonale regler for arbeidslivet.

Hvilke regler fins?

Reglene som forhandles frem i ILO kalles konvensjoner (internasjonale avtaler). ILO har ti kjernekonvensjoner. De inneholder et minimum av rettigheter som alle medlemslandene i ILO skal respektere og beskytte. Innholdet i konvensjonene regnes som grunnleggende menneskerettigheter.

Konvensjonene kan deles inn i fem kategorier:

1. Organisasjonsfrihet og retten til kollektive forhandlinger
2. Forbud mot barnearbeid
3. Forbud mot tvangsarbeid
4. Forbud mot diskriminering i arbeidslivet
5. Retten til et trygt og sunt arbeidsmiljø (lagt til i 2022).

I tillegg til kjernekonvensjonene fins det nesten 200 andre konvensjoner og tilleggsprotokoller som er forhandlet frem i ILO. (Les mer om de fem områdene nedenfor).

Organisasjonsfrihet

Organisasjonsfrihet betyr at arbeiderne fritt kan danne og organisere seg i fagforeninger. En fagforening forhandler med arbeidsgiveren om lønn, sosiale rettigheter og andre forhold som påvirker arbeidslivet på vegne av sine medlemmer. Arbeidsgivere har også organisasjoner, som forhandler på vegne av dem.

Slike prosesser kalles kollektive forhandlinger – altså at arbeiderne slår seg sammen og forhandler i gruppe i stedet for at hver enkelt skal forhandle for seg. På denne måten står arbeiderne sterkere. Kollektive forhandlinger gjør arbeidslivet mer rettferdig, ryddig og forutsigbart for både arbeidsgivere og arbeidstakere.

Streik og lockout

Fagforeninger bruker deler av kontingenten fra medlemmene til å bygge opp streikekasser. Slik kan de gi økonomisk støtte til arbeidere hvis forhandlingene med arbeidsgiver bryter sammen og ender i streik eller lockout.

Streik er en organisert stans i arbeidet for å få innfridd krav som ikke er oppnådd gjennom forhandlinger. En streik er fagforeningenes sterkeste virkemiddel under en arbeidskonflikt.

Arbeidsgiverens sterkeste virkemiddel for å nå sine krav kalles lockout. Da stenger de sine ansatte ute fra arbeidsplassen. For at streik eller lockout skal være lovlig i Norge, må de gjennomføres etter bestemte regler.

Hvor er retten til organisasjonsfrihet nedfelt?

• ILOs kjernekonvensjon nr. 87 (organisasjonsfrihet)
• ILOs kjernekonvensjon nr. 98 (kollektive forhandlinger)
• Verdenserklæringen for menneskerettigheter, artikkel 20 og 23
• Konvensjonen for sivile og politiske rettigheter, artikkel 22

Retten til å organisere seg i fagforeninger blir gjerne sett på som en forutsetning for å sikre andre rettigheter i arbeidslivet. Derfor blir organisasjonsfrihet ansett som en grunnleggende rettighet, og er noe av det viktigste for Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO).

Barnearbeid

Barnearbeid er arbeid som frarøver barn barndommen og fremtidige muligheter, som hindrer normal skolegang og sosial utvikling. Det er arbeid som skader barns fysiske og mentale helse.

I Norge er barnearbeid i utgangspunktet forbudt. Barn som er over 13 år kan likevel ha enkle jobber, hvis det ikke er til skade eller går ut over skolegangen.

Fattigdom er den vanligste årsaken til at barn må arbeide. Samtidig skaper barnearbeid økt fattigdom, fordi barn er billig arbeidskraft. Dermed velger mange arbeidsgivere heller barn enn voksne arbeidere.

Mye av barnearbeidet i verden er ulønnet. Det kan være barn som arbeider på familiens gård, som gjetere, eller passer mindre søsken mens foreldrene jobber.

Fattigdomsbekjempelse er derfor en viktig del av kampen mot barnearbeid, og for barns rett til utdanning. Et godt, gratis skoletilbud for alle er viktig for å kunne tilby barn et alternativ til arbeid.

Hvor er forbudet mot barnearbeid nedfelt?

• ILOs kjernekonvensjon nr. 138
• ILOs kjernekonvensjon nr. 182
• FNs barnekonvensjon, artikkel 32

FNs bærekraftsmål 8,7 handler blant annet om å avskaffe alle former for barnearbeid innen 2025.

Tvangsarbeid

Tvangsarbeid er en form for moderne slaveri. Tvangsarbeid er knyttet til forbrytelsen menneskehandel.

Menneskehandel er å utnytte barn, kvinner og menn til å utføre arbeid og tjenester ved bruk av tvang, vold eller trusler. Det kan også være ved å lure eller utnytte personer i en sårbar situasjon. Nesten 80 prosent av ofrene for menneskehandel er kvinner og jentebarn.

Arbeidsplasser som utnytter mennesker gjennom tvangsarbeid kan ofte selge varene sine til en mye lavere pris enn konkurrenter som følger reglene. Da blir det samtidig et større press på de lovlige bedriftene til å senke lønninger eller kutte goder til arbeiderne.

Flere land i verden bruker fortsatt tvangsarbeid systematisk for å få opp produksjonen. Et eksempel er Usbekistan hvor regimet beskyldes for utstrakt bruk av barnearbeid og tvangsarbeid i forbindelse med innhøsting av bomull, som er en av landets viktigste eksportartikler.

Tvangsekteskap er også en del av moderne slaveri. Hver dag i 2021 var 22 millioner mennesker – mest jenter og kvinner – i tvangsekteskap. Dette er en økning på 6,6 millioner siden 2016. Hvor mange som er faktisk fanget i denne typen ekteskap, er veldig vanskelig å si – spesielt for barn som er 16 år eller yngre.

Hvor er forbudet mot tvangsarbeid nedfelt?

• ILOs kjernekonvensjon nr. 29
• ILOs kjernekonvensjon nr. 105
• Verdenserklæringen for menneskerettigheter, artikkel 4

FNs bærekraftsmål 8,7 handler om å avskaffe tvangsarbeid, få slutt på moderne slaveri og menneskehandel.

Likestilling og diskriminering

ILOs konvensjoner forbyr alle former for diskriminering basert på rase, farge, kjønn, religion, politisk oppfatning, nasjonal opprinnelse eller sosial herkomst.

Likevel pågår det mange ulike former for diskriminering i arbeidslivet. Diskriminering av kvinner er mest utbredt og systematisk. Millioner av kvinner får lavere lønn og dårlige arbeidsforhold – utelukkende på grunn av kjønnet sitt. Dette bryter med de mest grunnleggende menneskerettighetene og har store sosiale og økonomiske konsekvenser for kvinner i arbeidslivet. Diskriminering av kvinner forsterker fattigdom.

Kvinner og menn jobber ofte i ulike sektorer, yrker og stillinger. Kvinner jobber mer deltid enn menn – fordi de ofte har hovedansvaret for å ta vare på barn og familie i tillegg til jobben sin. I hele verden kommer kvinner dårligere ut på arbeidsmarkedet enn menn.

Det er gunstig for alle samfunn at hele den voksne befolkningen får brukt ressursene sine på best mulig måte, og er økonomisk aktive. Derfor må det legges til rette for at alle kan kombinere arbeid og omsorgsansvar.

Kvinners tilgang til lønnet arbeid har økt, men de jobber i større grad i deltid og i yrker med lav status og lavere lønn. De jobber også oftere i uformell sektor, hvor det er svakere arbeidstakerrettigheter. Særlig innvandrerkvinner er overrepresentert i uformell sektor over hele verden. Dårlige arbeidsforhold i den uformelle økonomien forverres ytterligere gjennom rasisme og fremmedfrykt. Et beslektet problem er at kvinner utnyttes gjennom menneskehandel over landegrensene.

Diskriminering forsterker fattigdom

Kjønnsdiskriminering får store konsekvenser for den sosiale og økonomiske utviklingen i et land. Når kvinner ikke får delta i arbeidsmarkedet, mister samfunnet både arbeidskraft, skatteinntekter og verdifull kjøpekraft. Likestilling er derfor ikke bare en kamp for kvinners rettigheter, det er også samfunnsøkonomisk smart.

Hvor er forbudet mot diskriminering nedfelt?

• ILOs konvensjon nr. 100 (lik lønn for arbeid av lik verdi)
• ILOs konvensjon nr. 111 (diskriminering i et yrke)

ILOs konvensjon nr. 156 (om like muligheter og lik behandling for kvinner og menn i arbeidslivet: arbeidstakere med familieforpliktelser), og ILOs konvensjon nr. 183 om revisjon av konvensjonen om mødrevern er også viktige ILO-avtaler om likestilling mellom kjønnene.

FNs bærekraftsmål 5 om likestilling er tett knyttet til både ILOs arbeid og FNs bærekraftsmål 8 om anstendig arbeid for alle.

• Temaside om kvinner og likestilling

Trygge og sunne arbeidsmiljøer

ILO vil at alle land og arbeidere skal engasjere seg kollektivt og handle for å beskytte arbeidere mot sykdom og skader på jobben.

I juni 2022 ble hvor viktig det er å ha et trygt og sunt arbeidsmiljø bekreftet, da Den internasjonale arbeidskonferansen (ILC) bestemte at de skal inkludere dette i ILOs rammeverk av grunnleggende prinsipper og rettigheter på arbeidsplassen.

Arbeidsskader- og ulykker, samt arbeidsrelaterte sykdommer har ødeleggende virkninger for arbeidere, bedrifter, hele lokalsamfunn og økonomier.

Selv om ting har blitt bedre, er arbeidsulykker og arbeidsrelaterte sykdommer fortsatt et stort problem i dag.

Nesten 2 millioner mennesker mistet livet mellom 2010 og 2016 på grunn av arbeidsrisikoer. Hele 82 prosent mistet livet på grunn av yrkessykdommer – oftest hjerte- og karsykdommer.

Sykdom er også dyrt for bedrifter. Dette er på grunn av produktivitetstap, verdifall og personalomsetningskostnader. Det er anslått at arbeidsulykker og yrkessykdommer fører til at 5,4 prosent av det årlige globale bruttonasjonalproduktet går tapt.

Hvor er retten til et trygt og sunt arbeidsmiljø nedfelt?

• ILOs konvensjon nr. 155 (sikkerhet og helse i arbeidsmiljøet)
• ILOs kjernekonvensjon nr. 187 (rammeverk for å fremme sikkerhet og helse i arbeidslivet)
• ILOs konvensjon nr. 191 (om endringer av standarder som følger av anerkjennelsen av et trygt og sunt arbeidsmiljø som en arbeidsrettighet og et grunnleggende prinsipp)
• Verdenserklæringen for menneskerettigheter, artikkel 23
• FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, artikkel 7

FNs bærekraftsmål 8: Anstendig arbeid for alle

FNs bærekraftsmål skal utrydde ekstrem fattigdom, utjevne sosiale ulikheter og skape en bærekraftig utvikling innen 2030.

Bærekraftsmål 8 sier at vi skal jobbe for «bærekraftig økonomisk vekst, full og produktiv sysselsetting og anstendig arbeid for alle».

ILO mener at anstendig arbeid er nøkkelen for å bekjempe fattigdom.

Anstendig arbeid er i bærekraftsmålene beskrevet som:

• arbeid som er produktivt
• arbeid som gir en rettferdig inntekt
• sikkerhet på arbeidsplassen
• sosial beskyttelse til familier

Undervisning

• Ulike aktiviteter og oppgaver som handler om arbeidsliv