COP30: Hva vi har lært så langt

Det er lett å miste oversikten i et toppmøte som COP30, som i år finner sted i Amazonas – i Belém, Brasil, fra 10. til 21. november. Mellom 50 000 deltakere fra 190 land, 145 forskjellige møter i kalenderen, mange sikkerhetsbarrierer, utallige forhandlingsrom, og endeløse pressemeldinger er det lett å tro at det handler om diplomati, prosedyrer og prosenter.

Men, ved inngangen til COP30s andre uke er ett inntrykk sterkere enn alle andre: I Belém handler det ikke lenger bare om «fine ord og prosesser» eller et sett med dokumenter – men et verdensbilde som rakner i sanntid foran øynene våre. Det handler om mennesker som allerede betaler prisen for en krise de knapt har skapt.

Ifølge FNs kontor for koordinering av nødhjelp, OCHA, lever millioner av mennesker i «en permanent katastrofetilstand» – fra gjentatte flommer i DR Kongo til rekordsterke stormer i Karibia, fra ekstrem tørke i Syria til monsunflom i Pakistan. 2025 har vært ett av de mest brutale årene på lenge, og forhandlerne som samles i Belém bærer dette enorme ansvaret på skuldrene.

Dette er ikke abstrakt: Hver tidels grad med oppvarming betyr flere liv tapt, flere barn uten hjem, flere samfunn slått i kne.

Det er verdens virkelighet når COP30 nå står på vippepunktet.

På grunn av dette, spør vi: — Lever COP30 opp til forventningene (og, ikke minst, håpet) til de som trenger det mest? Her er det vi har lært så langt.

COP30 koker – men for hvem?

Belém har de siste dagene vært like tettpakket av mennesker, politi, tropeluft og politisk symbolikk som man kan forvente av en COP i Amazonas.

Årets COP, som vender tilbake til Brasil etter konferansene i Rio i 1992 og 2012, har den største urfolksdelegasjonen i toppmøtets historie. Mer enn 3000 urfolkrepresentanter fra hele verden er samlet, og en ny form for klimadiplomati er i ferd med å vokse frem. Denne endringen markerer at det nå er skapt rom for urfolkrepresentanter til å delta i formelle diskusjoner som tidligere var forbeholdt regjeringsrepresentanter.

Men, på lørdag ble spenningen skrudd ytterligere opp: Rundt 90 demonstranter fra Munduruku-folket blokkerte hovedinngangen til den blå sonen, selve hjertet av forhandlingene, og stanset adgangen i over en time.

De krevde slutt på prosjekter og utvinning som truer territoriene deres i Tapajós- og Xingu-bassengene, ifølge UN News.

— Vi krever retten til land, retten til liv, sa Pankará-ungdomsaktivisten Amanda Pankará. Vi representerer også dem som ikke fikk muligheten til å være her.

Dette var ikke den første konfrontasjonen under COP30 – og trolig ikke den siste. Allerede tidligere i uka forsøkte hundrevis av demonstranter – mange av dem urfolk – å ta seg inn i den blå sonen, og to FN-sikkerhetsvakter ble skadet i kaoset, ifølge nyhetsrapporter.

Den folkelige mobiliseringen skjer ikke bare i gatene. Forrige ukes «toppmøte for folket, eller People’s Summit» – et gigantisk parallelt folkemøte med over 1 300 bevegelser – holdt sitt eget press:

— COP leverer for sakte og for lite. Det er derfor vi må ta tilbake initiativet, sa Ayala Ferreira fra MST til Agência Brasil.

Med andre ord, Amazonas-COPen skulle gi rom for de menneskene som rammes hardest. Det har den gjort. Kanskje til og med mer enn arrangørene hadde forutsett.

Kampen om innpass: Lobbyister vs. de mest sårbare

Det vi har lært er at kanskje den tydeligste spenningen i Belém handler om hvem som faktisk får slippe inn – og hvem som ikke gjør det.

Ifølge data fra Kick Big Polluters Out er over 1 600 fossillobbyister akkreditert til COP30, mer enn delegasjonene fra de ti mest klimautsatte landene til sammen. Syv av dem kommer fra Equinor med norsk akkreditering.

— Det er absurd at oljeselskaper har større påvirkning enn de som rammes hardest, sier Spire-leder Thea Birgitte Erfjord i en pressemelding på NTB.

Kritikken er ikke ny – men den er mer intens enn noen gang. The Guardian beskriver COP30 som et toppmøte «oversvømt over av lobbyister og hemmet av mangel på hastverk» – et system som «risikerer å bli en slags klimakarneval mens de mest sårbare blir sviktet».

Patrick Galey fra Global Witness sier det enda skarpere:

— COP er ikke lenger dimensjonert for å levere handling. Lobbyistene fyller rommene, mens de som trenger løsninger mest, holdes utenfor.

Men la oss se litt nærmere på dette. I tro FN-ånd skal jo alle land spille en likeverdig rolle. Men til tross for dette teoretiske likeverdige utgangspunktet, betyr ulikheten mellom land at noen stemmer fortsatt er sterkere enn andre. Den enorme kompleksiteten i forhandlingene på COP og omfanget av arrangementene (som ifølge noen observatører tilsvarer tre arrangementer i ett) gjør at fattigere land – der klimakrisen er mest eksistensiell – ikke realistisk sett er i stand til å være vertskap for dem.

Med en stadig mer kompleks prosess står land i det globale sør overfor betydelige hindringer for å engasjere seg i COP.

— Hvis du er USA, Storbritannia eller EU, har du folk som jobber 365 dager i året med klimaforhandlingene, sier Asad Rehman, administrerende direktør for Friends of the Earth England, Wales og Nord-Irland. Du har folk som reiser rundt i verden for å forhandle og be regjeringer om å gå med på visse standpunkter. Du tar med deg delegasjoner på 400 personer til klimaforhandlingene. Du er i stand til å spille tredimensjonalt sjakk.

Men, la oss si at du er det lille landet Lesotho. De har bare mulighet til å sende én eller to forhandlere, og disse jobber med miljø, økonomi og mye annet.

— Ulikheten i ressurser er enorm.

Denne spenningen – mellom politi og protester, mellom urfolk og oljeindustri, mellom nord og sør, mellom vitenskap og lobbyisme – preger hele klimatoppmøtet.

USA mister grep, Brasil tar plass – og Norge profilerer seg

I kulissene er COP30 også et geopolitisk teater.

USA har ikke sendt en delegasjon i år og har meldt seg ut av Parisavtalen, som betyr at landet er mer fraværende enn noen gang. Ifølge TIME er vel alle enige om at landet ikke lenger er verdens viktigste klimamakt.

Hvem kan vel glemme at Donald Trump sa til FNs generalforsamling at klimaendringene var «den største svindelen verden noensinne har vært utsatt for», basert på «spådommer ... gjort av dumme mennesker,» nå i september?

Kina, EU, Brasil og flere afrikanske land setter nå dagsorden, særlig i spørsmål om teknologi, finans og energiomstilling.

Vertsnasjonen Brasil forsøker å kombinere både ansvar og realpolitikk: Et toppmøte for løfter om skogvern – men også et land som planlegger å utvide olje- og gassaktiviteten.

Og midt i dette forsøker Norge å plassere seg som en klimaambisiøs aktør.

Statsminister Jonas Gahr Støre kunngjorde til verden i sitt innlegg om nasjonale klimamål (NDC-er) og finansiering at Norge vil kutte 70–75 prosent av utslippene innen 2035:

— Parisavtalen fungerer. Men innsatsen må skaleres opp dramatisk, sa statsministeren i innlegget.

I en annen tale roste han Brasils innsats mot avskoging og varslet opptil 3 milliarder dollar til det nye skogfondet TFFF – gitt visse betingelser.

— De neste årene er kritiske. Vi er i det for det lange løp, understreket han.

Men for sivilsamfunnet i Belém skurrer det at Equinor samtidig deltar tungt i forhandlingene.

Det er denne dobbeltheten COP30 avslører tydeligere enn noe annet toppmøte før det.

På lørdag, da diskusjonene dreide seg om mobilisering av finansiering, eller det lederne kalte «motoren for klimaomstillingen», følte mange at det man ble enige om i Baku på COP29 – der landene lovet mer penger – fortsatt ikke går rett vei. Og forsinkelse betyr katastrofe.

FNs generalforsamlingspresident Annalena Baerbock sa i sitt åpningsinnlegg at COP30 bør markere starten på gjennomføringen av opptil 1,3 billioner dollar i årlig klimafinansiering – utbetalinger som «når de som trenger det mest, raskt, transparent og rettferdig». Dette er et stort spørsmål om overlevelse.

Vitenskapen slår alarm: Utslippene øker, 1,5 grader ryker – og forhandlingene går ikke så bra

Mens politikere og lobbyister kjemper om dagsorden, er forskernes budskap nå krystallklart.

IPCCs leder Jim Skea sier at det er «nesten uunngåelig» at verden passerer 1,5 grader, melder Financial Times.

Klimaforsker Alice Larkin peker på at utslippene fra fossil energi har økt med over 7 prosent siden Parisavtalen ble signert, ifølge Anadolu Agency.

— For å ha en sjanse til 1,5 grader, må utslippene kuttes med over 20 prosent hvert år fra nå av.

Et nivå forskere beskriver som «helt uten historisk parallell».

Disse tallene preger også forhandlingene. Nå som vi har kommet halvveis føler mange at ingen av de vanskeligste spørsmålene var blitt besvart.

Forhandlerne brukte den første uken på å legge frem sine standpunkter om finansiering, handelsregler og hvordan nasjonale løfter skal kontrolleres. De gjorde nesten ingen fremskritt på noen av disse områdene.

Ifølge Earth Negotiations Bulletin har de tekniske forhandlingene i første uke endt opp med et kaotisk bilde: brutt tekst (altså tekst der landene ikke en gang er enige om setningsstrukturen), fastlåste diskusjoner om finans og tilpasning, og dyp uenighet om hvordan Global Stocktake, eller den globale gjennomgangen som er ett av Parisavtalens verktøy for å oppnå økte ambisjoner over tid, på utslippsreduksjoner, klimatilpasning og støtte til land i det globale sør, skal følges opp. Her skal Norge spille en viktig rolle og lede forhandlingene denne uken. 

Men, under avslutningsplenumet til underorganene tok mange grupper og partier ordet for å uttrykke sin skuffelse over forhandlingssituasjonen når det gjelder teknologi, forskning og likestilling.

En observatør kaller det «et COP av sannhet som risikerer å bli en stor bløff» hvis man ikke en gang klarer å enes om å anerkjenne klimavitenskapen.

Helse rykker opp: Belém helsehandlingsplan lansert

En fersk rapport laget av Verdens helseorganisasjon (WHO) og Brasils regjering, advarer om at en av 12 sykehus kan bli stengt på grunn av klimakriser. Med denne bakgrunnen ble et nytt og lite omtalt, men svært viktig, initiativ lansert på torsdag: «The Belém Health Action Plan».

Planen sender et tydelig signal om at vellykket klimatilpasning rett og slett ikke er mulig uten solide og hardføre helsesystemer. Ifølge vurderinger fra helseaktører vil planen trolig få bred støtte, nettopp fordi den er frivillig, rettet mot tilpasning og tett koblet til WHOs eksisterende arbeid.

I beste fall kan Belém-planen bidra til økte finansieringsløfter og nye samarbeid mellom helse-, klima- og utviklingssektoren. I minste fall vil den sikre at helseministerier innlemmes langt bedre i nasjonal klimatilpasning fremover – noe som i dag mangler i mange land.

Likevel er budskapet fra helsefeltet klart: Belém-planen er bare et første skritt.
Det virkelige gjennombruddet avgjøres av hvor tydelig helse prioriteres i COP30-forhandlingene om både utslippskutt og finansiering. Etter et år preget av rekordhete, nye sykdomsutbrudd og økende klimarisiko er behovet for investeringer i helsemotstandskraft større enn noen gang.

COP30 bør – kanskje mer enn noen COP før – sette helse i sentrum. Klimakrisen er også en helsekrise, og bare gjennom felles innsats på tvers av sektorer kan verdenssamfunnet beskytte mennesker mot de stadig sterkere følgene av global oppvarming.

Desinformasjon – den «nye» klimatrusselen

I år er desinformasjon ikke lenger en sidesak – det er en del av selve krisen. Under åpningen advarte FN om «stadig mer sofistikerte systemer for klimaforvrengning», drevet av både algoritmer og sterke økonomiske interesser.» Dette melder UN News.

12 land, inkludert Danmark, Sverige og Finland, har derfor signert den første erklæringen om informasjonsintegritet.

— Vi må skape en bølge av sannhet, sa Brasils digitale politikker João Brant.

For mange unge aktivister er kampen om informasjon like avgjørende som kampen om utslipp.

Hva kan vi forvente denne uken?

Med demonstrasjoner utenfor, lobbyister innenfor og tekniske forhandlinger som går tregt, peker alt mot en intens sluttspurt. Her må man rett og slett hive seg rundt, finne løsninger og enighet og bygge broer som har blitt brutt – i rekordfart.

Tre ting avgjør:

1. Fossilutfasing

Kan dette bli COPen som virkelig tar et steg videre fra formuleringer om «reduksjon» og «nedtrapping» til et tydelig veikart?

2. Klimafinansiering og rettferdighet

Den tekniske uenigheten om et nytt kollektivt kvantifisert mål for klimafinansiering (NCQG), tap og skade og tilpasning er dypere enn på flere toppmøter før. Hvor skal disse midlene komme dra?

3. Norge får en viktig rolle

Norge får en viktig rolle denne uken. Ifølge regjeringen har det brasilianske presidentskapet  bedt Norge og klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen om å konsultere med ministere om den globale gjennomgangen. Denne gjennomgangen (eller Global Stocktake på engelsk) gjennomføres hvert femte år. Den første gjennomgangen ble avsluttet i 2022, og følges nå opp.

— Den globale gjennomgangen er Parisavtalens motor for økt klimahandling. Jeg ser frem til å bistå presidentskapet med å meisle ut løsninger som bidrar til at vi kommer nærmere målene i Parisavtalen, sier Bjelland Eriksen.

4. Legitimitet og tillit

Når urfolk må blokkere innganger for å bli hørt, mens lobbyister går rett inn, settes COP-prosessens troverdighet på prøve. De siste dagene må vise at alt dette handler om liv, helse og mennesker. Overlevelse, rett og slett.

Er COP30 i ferd med å kollapse? Kanskje. Men håpet lever – på tross av alt.

COP30 er en merkelig blanding av desperasjon og driv. Det er et toppmøte hvor demonstranter stormer barrikader, hvor fossillobbyister fyller møterom, hvor små øystater kjemper for sin eksistens – og hvor ungdom insisterer på at de fortsatt tror på fremtiden.

Belém viser alt som er vakkert og brutalt med FN-systemet: Det er kaotisk, urettferdig og tregt – men også det eneste globale rommet vi har for å løse en global krise.

Midt i tropeluften står unge urfolk vi absolutt bør høre på og sier:

— Vi er her fordi våre liv står på spill.

Kanskje er det på tide at resten av verden lytter.

Lær mer

COP30 – Hva står på spill?

COP29 avslutter med enighet(-ish) rundt nytt finansieringsmål

COP29: Tre ting vi har lært så langt

COP29: FN-sambandets guide til klimatoppmøtet