Av Jonas Iversen
Publisert: 23. februar 2026
24. februar i 2022 gikk Russland til fullskala invasjon av Ukraina, klart i strid med FN-pakten. Det var en kraftig eskalering av en krig som begynte da Russland tok Krim i 2014.
Krigens brutalitet
Siden Russland invaderte Ukraina med store regulære styrker i februar 2022, har minst 15 000 sivile mistet livet, ifølge FNs høykommissær for menneskerettigheter. Langt flere soldater har blitt drept på begge sider, men det er uklart hvor mange. I tillegg har millioner ukrainere måttet forlate sine hjem.
Over ti millioner mennesker i Ukraina trenger nødhjelp i år, varsler FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA). Det tilsvarer nesten hver tredje ukrainer.
Hva har skjedd det siste året?
På slagmarken er det Ukraina som har vært mest på defensiven det siste året. Russland har sakte rykket frem flere steder langs fronten, men uten at ukrainske forsvarslinjer har brutt sammen.
FN-observatører melder at 2025 var det dødeligste året for sivile siden storkrigen begynte. Russiske bomber har rammet flere ukrainske byer hardt, inkluder strømnettet. Mangel på strøm gjør den kalde vinteren ekstra vanskelig for mange ukrainere.
Til tross for store tap og ødeleggelser, er det likevel ikke på slagmarken den største endringen har skjedd det siste året. Det er i politikken.
Trump har endret USAs rolle
Etter at Donald Trump ble president for andre gang har USA spilt en annen rolle i Ukraina-krigen enn tidligere. USA er ikke lenger Ukrainas stabile støttespiller.
Amerikanerne har heller forsøkt seg i rollen som meklere, og lagt langt mer press på Ukraina enn tidligere. Dette har også bidratt til et mer anstrengt forhold mellom USA og resten av NATO.
USAs nye rolle har samtidig ført til nye runder med forhandlinger mellom Russland og Ukraina.
Hva er utsiktene for fred?
USAs rolle som mekler har skapt et nytt utgangspunkt for fredsforhandlinger. Det har i praksis gått på bekostning av Ukrainas forhandlingsposisjon, siden landet nå er under større press fra USA for å imøtekomme flere av Russlands krav.
Men krigen har også vært på Ukrainas bekostning, så det er ikke åpenbart at en urettferdig fred er verre for ukrainerne enn at krigen fortsetter som nå. Tidligere forhandlinger har uansett vist at en varig fredsavtale er vanskelig å få til.
Den siste forhandlingsrunden mellom Russland og Ukraina ble avsluttet 18. februar i år. Den foregikk i Genève, med USA som mekler.
Hva er partene uenige om?
Det vanskeligste spørsmålet i forhandlingene er fortsatt hvem som skal ha eierskap over landområder øst og sør i Ukraina. Dette er områder som for det meste er under russisk okkupasjon.
Folkerettslig er disse områdene en del av Ukraina. De har blitt erobret av Russland gjennom ulovlig krigføring, så det er rettferdig at Ukraina får områdene tilbake. Det er også det ukrainerne krever.
Problemet er at Russland har ofret mange soldater for å ta disse områdene, så å gi landområdene tilbake til Ukraina sitter langt inne. Dessuten har Russland formelt annektert de ukrainske regionene i øst, som betyr at Russlands lover anser dem som russiske. En ny og varig fredsavtale er derfor vanskelig. Men det er planlagt nye runder med forhandlinger, så det er fortsatt håp.
Hvorfor bruke ord som «storkrig» og «fullskala»?
Krigen mellom Russland og Ukraina begynte ikke for fire år siden. Russlands invasjon 24. februar 2022 var en kraftig eskalering av en krig som begynte da Russland tok Krim fra Ukraina i 2014, med påfølgende krigføring øst i Ukraina.
Betegnelsene «stor» og «fullskala» gjør det tydelig at det var størrelsen på Russlands angrep på Ukraina som endret seg dramatisk i 2022.
Hva betyr «fullskala» i denne sammenhengen?
At invasjonen var «fullskala» betyr at Russland endret krigen fra å være en hybrid, lav-intensiv og fordekt krig med regionale mål, i perioden 2014-2022, til å ta det russiske konvensjonelle militæret fullt i bruk, med hele Ukraina som mål.
Ordet «fullskala» kan tolkes som at krigen ikke kan eskalere ytterligere, men det er misvisende. Det overser blant annet at Russland er det landet i verden med flest atomvåpen. Hvis «fullskala» betyr en mobilisering av alle tilgjengelige militære ressurser, så ville en fullskala krig med Russland vært en atomkrig.
Hadde Ukraina og NATO vunnet frem på slagmarken, ville kanskje terskelen for russisk bruk av atomvåpen blitt lavere, og faren for atomkrig høyere.
Fortsatt fare for en større krig
Krigen i Ukraina kan også eskalere til en direkte krig mellom Russland og NATO, med fare for at kamphandlinger spres til flere land. Dette er ikke utenkelig når NATO-landene er så tungt involvert på ukrainsk side, samtidig som Trump har sådd tvil om USAs rolle som Europas sikkerhetsgaranti overfor Russland.
Faren for eskalering er en av flere gode grunner til å finne en varig løsning på konflikten. Målet bør være en varig fred med så rettferdig utfall for Ukraina som mulig, siden det er Ukraina og det ukrainske folk som er offer for russisk aggresjon og brudd på folkeretten.
FNs rolle
I Ukraina koordinerer FN nødhjelp til millioner av mennesker gjennom OCHA, i samarbeid med flere andre FN-organisasjoner:
- Verdens matvareprogram (WFP) leverer mat til utsatte områder,
- FNs barnefond (UNICEF) sørger for rent vann, skolegang og beskyttelse av barn,
- Verdens helseorganisasjon (WHO) støtter et hardt presset helsevesen,
- FNs høykommissær for menneskerettigheter dokumenterer overgrep mot sivile, angrep på kritisk infrastruktur og mulige krigsforbrytelser. Denne dokumentasjonen kan bli avgjørende for framtidig rettsoppgjør.
Men FNs rolle stopper ikke ved nødhjelp og rapporter. I FNs generalforsamling har et stort flertall av verdens land gjentatte ganger fordømt Russlands invasjon som et brudd på FN-pakten og slått fast Ukrainas territorielle integritet.
FNs sikkerhetsråd har vært handlingslammet av Russlands vetomakt, men resolusjonene og avstemningene i Generalforsamlingen har likevel hatt betydelig normativ tyngde: De har tydeliggjort hva som er lov og ikke i det internasjonale samfunnet.
I en krig der slagmarken avgjør grenser her og nå, er FN fortsatt arenaen der reglene for verdensordenen forsvares – og der prinsippet om at grenser ikke skal endres med makt, holdes levende.