29 nov
FN har markert dagen siden 1978 for å rette oppmerksomhet mot det palestinske folkets rettigheter og Palestina-spørsmålet.
Les mer om dagen på FNs egne siderDet palestinske folkets rettigheter
Hvert år markerer FN 29. november for å sette søkelys på det palestinske folkets rettigheter, blant annet palestinernes retten til selvbestemmelse.
Retten til selvbestemmelse innebærer at et folk har rett til selv å bestemme sin politiske status og sin økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Denne retten står sentralt i FNs arbeid med Palestina.
Dagen er en anledning til å uttrykke solidaritet med det palestinske folket og rette oppmerksomhet mot arbeidet for å virkeliggjøre palestinernes rettigheter i tråd med folkeretten og relevante FN-resolusjoner.
Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem, og Gazastripen regnes av FN som de okkuperte palestinske områdene. I en rådgivende uttalelse i 2024 slo Den internasjonale domstolen (ICJ) fast at Israels fortsatte tilstedeværelse i det okkuperte palestinske området er ulovlig, altså i brudd med folkeretten. Domstolen slo også fast at Israels politikk og praksis hindrer det palestinske folkets rett til selvbestemmelse.
Bakgrunn
Den internasjonale solidaritetsdagen for det palestinske folk ble opprettet av FNs generalforsamling i 1977. Datoen 29. november ble valgt fordi Generalforsamlingen denne dagen i 1947 vedtok resolusjon 181, kjent som FNs delingsplan for Palestina.
FNs delingsplan
En FN-komite hadde foreslått å dele det britiske mandatområdet Palestina i en jødisk og en arabisk (palestinsk) stat. Jødene ble tildelt 55 prosent av landet, mens palestinerne skulle få 44 prosent. (Den siste prosenten var Jerusalem, som skulle få en særskilt internasjonal status).
Delingsplanen var en anbefaling, ikke et bindende juridisk vedtak. Den ble akseptert av ledelsen i sionistbevegelsen som et viktig førstesteg i retning av å overta hele Palestina. Palestinerne, som utgjorde ca. 70 prosent av befolkningen, så på forslaget som urettferdig og avviste det.
Håpet var at delingen av Palestina skulle føre til varig fred. Men delingsplanen ble heller startskuddet på en væpnet konflikt.
1948-krigen
Avvisningen av delingsplanen utløste en rekke voldsepisoder mellom det palestinske og det jødisk-sionistiske samfunnet i Palestina. Volden eskalerte til krig, og mange palestinere flyktet fra sine hjem.
Da sionistledelsen erklærte opprettelsen av staten Israel i mai 1948, gikk flere arabiske naboland inn i krigen mot Israel. Krigen og fordrivelsene fortsatte ut året.
Da 1948-krigen var ferdig hadde Israel etablert seg på rundt 80 prosent av Palestina-området. Det skjedde på bekostning av det eksisterende palestinske samfunnet, som i stor grad ble ødelagt i prosessen.
Krigen førte også til at rundt 750 000 palestinere, ca. halvparten av den palestinske befolkningen, ble tvunget på flukt og mistet sine hjem. Det ble starten på det palestinske flyktningproblemet, som fortsatt ikke er løst.
Den arabiske staten som var foreslått i FNs delingsplan ble aldri opprettet. Og i 1967 okkuperte Israel resten av Palestina-området, det FN i dag kaller for "de okkuperte palestinske områdene", dvs. Gazastripen og Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem.
Blant de underliggende årsakene til dagens fiendtlighet mellom Israel og palestinerne, er at Israel fortsatt okkuperer palestinske land og hindrer palestinernes rett til selvbestemmelse.