Panama

Geografi

Panama ligger i overgangen mellom Nord- og Sør-Amerika, og kobler disse to kontinentene sammen. Det er et såkalt transkontinentalt land, siden det strekker seg over flere kontinenter. Landskapet preges av jungel langs kystene og fjellkjeder i øst og vest. I de tørre områdene er det savanner. Klimaet er tropisk, med høy luftfuktighet og høye temperaturer hele året. Langs Stillehavskysten er temperaturene noe lavere. Nesten all nedbøren faller i regntiden fra mai til desember.

Panama sliter med flere miljøutfordringer knyttet til avskoging og jordbruk. Avskogingen har ført til forørkning i de tørre områdene, tap av dyrelivshabitater og ødeleggelse av våtmarker. I tillegg har hogsten av regnskogen gjort at jord og gjørme blir skylt vekk av regn og vind. Dette har ført til at Panamakanalen blir tettet igjen, og at havområdene har høye nivåer av sprøytemidler, kunstgjødsel og forurensning fra den utskylte jorden. Sprøytemidler og kunstgjødsel fra jordbruket har også ført til mye forurensning i elver, bekker og drikkevann.

Historie

Panamas plassering mellom Nord- og Sør-Amerika har gjort det til et viktig gjennomfartsland for forskjellige folk og sivilisasjoner. Spanjolene krysset den smale tungen som skiller Atlanterhavet fra Stillehavet på begynnelsen av 1500-tallet, som de første europeerne. På denne tiden var området tynt befolket. Det strategisk viktige krysningspunktet mellom verdenshavene gjorde området til det spanske imperiets knutepunkt i Mellom-Amerika i over 300 år. Flesteparten av urinnbyggerne ble utryddet etter europeernes ankomst, hovedsakelig på grunn av slaveri og nye innbrakte sykdommer. I 1821 ble Panama innlemmet i republikken Stor-Colombia, før det oppnådde selvstendighet i 1903.

Fra 1870-tallet og utover ble det gjort gjentatte forsøk på å bygge en kanal for skipstrafikk fra Atlanterhavet til Stillehavet gjennom Panama. Landets tette regnskog og sump gjorde at tropiske sykdommer som malaria krevde titusentalls av arbeideres liv. Først i 1914, da USA kjøpte landområdet mellom havene, ble kanalen realisert. Siden den gang har landet slitt med ustabile politiske forhold. Mellom 1968 til 1989 ble Panama styrt av ulike militærdiktaturer. USA invaderte landet i 1989 og veltet den sittende diktatoren, Manuel Noriega. FNs generalforsamling var tydelige på at invasjonen var et klart brudd på folkeretten. USA har hatt stor innflytelse på Panamas politikk siden selvstendigheten, og eide og kontrollerte Panamakanalen frem til 1999.

Samfunn og politikk

Panama er en republikk og et parlamentarisk demokrati. Presidenten er både statsoverhode og regjeringssjef, og blir valgt hvert femte år. Nasjonalforsamlingen (parlamentet) velges også for fem år, fra lokale distrikter. Landet sliter med omfattende korrupsjon, noe som har ført til utbredt politikerforakt. Militæret har historisk sett hatt en svært sterk rolle i samfunnet og politikken, og presidenten er fremdeles avhengig av militær støtte for å kunne regjere.

De viktigste politiske sakene er knyttet til korrupsjon og landets rykte som et skatteparadis, som betyr at de tilbyr lav skatt og lite regulering for utenlandske selskaper og privatpersoner. Til tross for ønske om å minske korrupsjonen, er problemet fortsatt utbredt. Landets rykte som skatteparadis har også blitt stående til tross for politisk innsats for å stramme inn reglene i den finansielle sektoren.

Samfunnet er preget av store ulikheter mellom fattige og rike. Velferdsgoder som helseforsikring og pensjon gjelder hovedsakelig de som er offisielt ansatt, noe som betyr at nesten én av tre panamanere ikke er dekket. Helsesystemet er godt utbygd i de større byene, men har store mangler på landsbygda. Vold mot kvinner i hjemmet og sexhandel er vanlige forbrytelser som sjelden blir straffeforfulgt.

Økonomi og handel

Panama har lite industri, og rundt 80 prosent av landets inntekter kommer fra tjenesteytende næringer. Størstedelen av inntektene kommer fra næringer knyttet til Panamakanalen, som avgift for å kjøre gjennom, personavgifter, varetransport, hoteller og forsyninger til skip. Liberale etablerings- og skatteordninger har gitt landet en betydelig internasjonal bank- og forsikringsvirksomhet. Av denne grunn har mange utenlandske selskaper sitt hovedkontor i Panama, noe som har gitt landet et rykte for å være et skatteparadis. Rundt en av fem panamanere jobber i jordbruket, der produksjonen er liten og inntektene små. Hovedsakelig dyrkes bananer, som også utgjør rundt en tredjedel av eksporten. Landet har et stort handelsunderskudd (de importerer mer enn de eksporterer).

Til tross for omfattende sosiale reformer de siste tiårene lever over 15 prosent av befolkningen under den nasjonale fattigdomsgrensen. Inntekten per innbygger er høyere enn mange andre land i regionen, men ulikheten mellom fattig og rik er blant de største i verden. Fattigdommen er mest utbredt på landsbygda der urbefolkningen utgjør majoriteten, og blant befolkningen som er etterkommere av slaver fra Afrika. Panama var ett av landene med sterkest økonomisk vekst i Latin-Amerika og Karibia før koronapandemien inntraff, men pandemien har hindret økonomiske utvikling og ført til at fattigdommen har økt i landet.