Hva jobber FNs miljøprogram med?

UN Environment logo

FNs miljøprogram (UNEP) jobber med å skape samarbeid om bevaring av miljø mellom FNs medlemsland, sivilsamfunn, organisasjoner, næringslivet og andre. Organisasjonen har sekretariatet for flere av de store internasjonale avtalene om miljø, som for eksempel FNs konvensjon om biologisk mangfold.

FNs miljøprograms arbeid kan deles inn i syv temaer:

  • Klimaendringer
  • Naturkatastrofer og konflikter
  • Bevaring av økosystemer
  • Miljøvennlig styresett: lover og institusjoner som styrker miljøet
  • Kjemisk avfall
  • Ressurseffektivisering
  • Miljøovervåkning

FNs miljøprogram jobber blant annet med:

  • å kartlegge globale, regionale og nasjonale miljøforhold og trender
  • internasjonale miljøavtaler og konvensjoner
  • vitenskapelig grunnlag for den globale miljøpolitikken
  • oppbygging av kunnskap og ressurser innen miljøadministrasjon og bærekraftig utvikling i medlemslandene

Les mer om arbeidet til FNs miljøprogram (UNEP)

Se filmen «50 years of UNEP» – et tilbakeblikk på FNs miljøprograms historie:

FNs miljøprogram og bærekraftsmålene

Bærekraftig utvikling er et gjennomgangstema for alt FNs miljøprogram gjør, og organisasjonen spiller en viktig rolle i arbeidet om å oppnå bærekraftsmålene.

For å kunne oppnå alle bærekraftsmålene og sikre en levelig planet for generasjonene som kommer, må vi stanse klimaendringene, sikre biologisk mangfold og ta vare på ressursene.

FNs miljøprogram har ansvar for å overvåke seks av de 17 målene. De bistår medlemslandene i å spore fremgangen mot målene, og arbeider for at miljøet skal stå sentralt i all bærekraftig utvikling. 

I det store bildet er alle bærekraftsmålene knyttet sammen og påvirker hverandre. Derfor er globalt samarbeid, koordinering og engasjement viktig.









Hvordan er FNs miljøprogram organisert?

FNs miljøprogram ble opprettet etter det første verdensmøtet om miljø i Stockholm i 1972. Forkortelsen UNEP kommer fra navnet United Nations Environmental Program. Dette er fortsatt den korrekte langversjonen av navnet, men FN omtaler organisasjonen ofte som UN Environment.

FNs miljøprograms styre består av 58 medlemsstater som velges av FNs generalforsamling for en fireårsperiode. Alle FNs medlemsland har adgang som observatører til styremøtene. Normalt ledes den norske delegasjonen til styremøtet av miljøministeren.

Organisasjonens hovedkontor ligger i Nairobi i Kenya. I tillegg finnes det seks regionale kontorer i Afrika, Asia og Stillehavet, Europa, Latin-Amerika og Karibia, Nord-Amerika og Vest-Asia.

FNs miljøprogram blir hovedsakelig finansiert av frivillige bidrag fra FNs medlemsland.

Les mer om finansieringen av FNs miljøprogram (UNEP)

FNs 50 år med arbeid for klima og miljø

Stockholmkonferansen var den første store internasjonale konferansen som hadde miljøproblemer som tema. Som et resultat av konferansen opprettet FN et eget miljøprogram, UNEP, samme år.

Brundtlandkommisjonens sluttrapport forandret måten vi tenkte omkring miljø- og utviklingsspørsmål. Det var i denne rapporten at begrepet bærekraftig utvikling ble brukt for første gang. Temaside om bærekraftig utvikling

FNs klimapanel (på engelsk IPCC - The Intergovernmental Panel on Climate Change) har som oppgave å samle kunnskap om klimaendringer fra forskningsmiljøer over hele verden, og gi anbefalinger til FNs medlemsland. De har gitt ut seks samlerapporter med forskning om klimaendringer og følgene av disse.

FN arrangerte en stor miljøkonferansen i Rio de Janeiro, «Earth summit». Her ble FNs klimakonvensjon (United Nations Framework Convention on Climate Change, UNFCCC) vedtatt.

I de årlige COP-møtene (som er en forkortelse for Conference of the Parties) skal partene i FNs klimakonvensjon forhandle fram mer bindene klimaavtaler. Så godt som alle land i verden deltok på dette første møtet kalt COP1.

På årets partsmøte for FNs klimakonvensjon (COP3), ble Koytoprotokollen vedtatt. I Kyotoprotokollen ble det satt bindende utslippsbegrensninger for de 37 rikeste landene i verden. USA trakk seg senere ut av avtalen.

Københavnavtalen fra partsmøte i FNs klimakonvensjon (COP15) satte som mål å begrense oppvarmingen til maks 2 grader. Avtalen klarte ikke å forplikte partene til reduksjon av utslipp, men ga løfte om grønt klimafond.

På klimakonferansen i Doha, (COP18) vedtok partene å videreføre Kyotoprotokollen fram til 2020.

FNs klimapanel sin femte klimarapporten slo fast at det er ekstremt sannsynlig at klimaendringene er menneskeskapt. Dette skapte et forsterket press på å få på plass bindende avtaler.

Parisavtalen ble vedtatt på den 21. klimakonferansen i Paris. Avtalen etablerte bindende forpliktelser for utslippskutt i alle land. Hvert land skal sette sine mål for reduksjon av klimagasser. 

Alle land skal legge fram sine nye mål for kutt av CO2-utslipp. Ifølge Parisavtalen skal landene legge fram utslippsmål hvert femte år, og disse målene skal være strengere enn de forrige.

Eget fond for tap og skade til støtte for klimautsatte land og grupper ble etablert. Fondet vil gi penger til land som er hardest rammet av klimaendringene.

Denne nye finansieringsordningen mener mange er det viktigste klimafremskrittet siden Parisavtalen.

På COP28 ble alle land i verden enige om å omstille energisystemene fra fossil til fornybar energi. 

Tiltakene skal akselereres i dette tiåret for å gjøre det mulig å nå netto nullutslipp i 2050.

Et nytt, globalt mål for finansiering av klimatiltak i lavinntektsland var hovedsaken på COP29.

Innen 2035 skal de rikere landene stille minst 300 milliarder dollar årlig til rådighet for utslippskutt og klimatilpasning i land i det globale sør.

Lær mer