Bosnia-Hercegovina

Geografi

Naturen i Bosnia-Hercegovina består for det meste av fjell, og store deler av landet ligger over 150 m.o.h. Rundt halvparten av landet er dekket av skog, men naturen kan deles inn i tre geografiske soner. I nord er det høysletter. Her sørger elven Sava for fruktbare jordbruksområder. Sentralt i landet er det lave fjell, og området er rikt på skog og mineraler. Fra nordvest mot sørøst i landet løper De dinariske alpene. Her ligger Maglić, landets høyeste fjelltopp, på 2386 m.o.h.

Klimaet er kontinentalt, med kalde vintre og varme somre. I vest faller det opp mot 4000 mm nedbør i året, noe som gjør dette området til et av de våteste i Europa. I sør er det middelhavsklima, med lange varme somre, og korte milde vintre. Landet har nesten ingen kyst, kun en kort stripe på 21 kilometer ved Adriaterhavet.

Før krigen var Bosnia-Hercegovina rangert som et av de mest forurensede områdene i Europa. Dette var i stor grad på grunn av den utbredte metallindustrien. I nyere tid har forurensningen blitt kraftig redusert, på grunn av eliminering av metallindustrien, men landet sliter fortsatt med død som følge av giftig og forurenset luft. Avskoging og ulovlig hogst er også en miljøutfordring.

Historie

Den eldre historien til landet vi i dag kjenner som Bosnia-Hercegovina er preget av ulike invaderinger og kontroll. Området har blitt kontrollert av en rekke ulike folkegrupper og riker opp gjennom tiden, blant annet Det osmanske riket. Utover 1800-tallet begynte Det osmanske riket å bli svekket, og en russisk-tyrkisk krig brøt ut. De europeiske stormaktene samlet seg i Berlin for å trekke nye grenser på Balkan, og Bosnia-Hercegovina ble en del av Østerrike-Ungarn i 1878.

Det nye dobbeltmonarkiet ble svært dårlig tatt imot av den serbiske befolkningen i landet, som ønsket å samle de sørslaviske områdene til ett imperium. I juni 1914 gjennomførte Gavrilo Princip, en bosnisk-serbisk student, et attentat mot den østerriksk-ungarske tronarvingen. Hendelsen er i dag bedre kjent under navnet skuddene i Sarajevo, og blir sett på som den utløsende årsaken til første verdenskrig. Kort tid etter verdenskrigen ble Kongerike Jugoslavia opprettet, men under andre verdenskrig ble kongeriket invadert av aksemaktene. De serbiske nasjonalistene, četnici, og den nasjonale frigjøringshæren ledet av Josip Broz Tito kjempet imot okkupasjonsmaktene. De to motstandsbevegelsene prøvde først å samarbeide, men begynte snart å kjempe mot hverandre. Den nasjonale frigjøringshæren under Tito seiret og Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia (også kalt Republikken Jugoslavia) ble opprettet i 1945.

Etter Titos død i 1980 begynte Jugoslavia sakte å gå i oppløsning og 1. mars 1992 erklærte Bosnia-Hercegovina seg selvstendig. Landets serbiske minoritet motsatte seg selvstendigheten, og ønsket heller å bli en del av Serbia. En måned etter brøt en tre år lang krig ut. Halvparten av befolkningen ble tvunget til å flykte, og mer enn 100 000 menneskeliv gikk tapt, fordi etnisk rensing av muslimer ble brukt som krigstaktikk av serberne. Mot slutten av krigen fikk FNs styrker i Sarajevo ansvar å forsvare seks områder som var erklært «sikre områder», deriblant byen Srebrenica. FNs styrker lyktes ikke å forsvare området og i juli 1995 ble over 8 000 sivile bosniske gutter og menn drept av serbiske styrker. Massakren var det første folkemordet i Europa siden andre verdenskrig, og den presset partene til å signere Daytonavtalen, forhandlet frem i Dayton, USA.

Les mer om folkemord på vår temaside

Samfunn og politikk

Krigen som herjet i landet på 1990-tallet har satt dype spor i Bosnia-Hercegovina. Politikken er fortsatt sterkt preget av etniske motsetninger. I Daytonavtalen ble det bestemt at landet skulle deles inn i to selvstyrte deler: Republika Srpska (serbisk republikk), og Føderasjonen Bosnia-Hercegovina (kroatisk og bosnisk dominert). Hver del har en egen president, et eget parlament og en egen regjering. De fleste store beslutningene fattes direkte av de selvstyrte delene. På nasjonalt nivå er det et presidentråd og en regjering. Presidentrådet består av én bosnier, én serber og én kroat som velges hvert fjerde år.

Landet kritiseres for å bryte menneskerettighetene ettersom andre folkegrupper ikke kan stille til presidentvalg. Dette er en av grunnene til at Bosnia-Hercegovina ikke er tatt inn som medlem i EU. Politiske og sivile rettigheter skal i utgangspunktet garanteres av grunnloven, men Intelligence Unit i The Economist klassifiserer landet som et hybridregime, med manglende rettigheter og varierende grad av demokratiske egenskaper. I grove trekk er landets politikk delt mellom de som ønsker å bygge en multietnisk stat, og de som vil sikre makt til sine egne etniske grupper. Poltikken er lammet og lite handlingskraftig ettersom at de ulike etniske gruppene kan legge ned veto. I tillegg preges politikken av korrupsjon og et tungt byråkrati.

Landet ble medlem av FN 22. mai 1992, etter Sovjetunionen gikk i oppløsning. Bosnia-Hercegovina er også medlem av FNs særorganisasjoner.

Økonomi og handel

Bosnia-Hercegovina var den nest fattigste delrepublikken i Jugoslavia og hadde et dårlig utgangspunkt for å klare seg økonomisk da de ble selvstendig. Borgerkrigen ødela økonomien fullstendig. Produksjonen sank med 90 prosent og bruttonasjonalproduktet falt med 80 prosent. Industrien forsvant på grunn av forsyningssvikt og krigshandlinger. Etter krigen sørget utenlandsk bistand for stor økonomisk vekst, men veksten avtok da givergleden forsvant. Den globale finanskrisen fra 2008 fikk store konsekvenser for landet. Arbeidsledigheten vokste betraktelig, og eksportinntektene minsket. I dag er Bosnia-Hercegovina fremdeles et av Europas aller fattigste land.

Bosnia-Hercegovinas utfordringer har skremt vekk potensielle investorer. Den økonomiske situasjonen er likevel forbedret de siste årene. Siden 1995 er produksjonen tredoblet, eksporten er tidoblet og antall jobber i tjenestesektoren øker. Fremdeles lever nesten 17 prosent av befolkningen under den nasjonale fattigdomsgrensen. I tillegg har landets velferdssystem store mangler etter krigen. Mye gjenoppbygning, omorganisering og investering gjenstår før systemet kan fungere godt.