Elfenbenskysten (Côte d'Ivoire)

Geografi

Elfenbenskysten er omtrent like stort som Norge i areal. Kysten i sør består av klipper, lange sandbanker og grunne laguner. Ellers er landskapet flatt. Landet har flere elver som renner fra nord til sør, noe som gjør jorda fruktbar, særlig i øst. De fire største elvene er Grenseelva Cavally, Sassandra, Bandama og Comoé. Abidjan er landets største by og Elfenbenskystens økonomiske hovedstad, mens Yamoussoukro er landets politiske hovedstad.

Elfenbenskysten er preget av tropisk savanneklima, med høy varme og luftfuktighet. Landet har mye nedbør, spesielt i sør og vest. Den årlige gjennomsnittstemperaturen er på rundt 27 °C, men i deler av året kan temperaturen bevege seg opp mot rundt 40 °C. Klimaet har blitt varmere og regnskyllene mer uforutsigbare de siste tiårene.

I indre deler av landet lå det tidligere et belte av regnskog, men siden Elfenbenskysten lenge har vært en storeksportør av tropisk tømmer, har avskogingen vært stor. Landet har, med unntak av noen få nasjonalparker, lite uberørt regnskog igjen. På slutten av åttitallet ble skogplanting og vern satt i gang, men likevel har hogsten fortsatt i den nordlige delen av landet, utenfor myndighetenes kontroll. Overdreven jakt, skogdrift, plantasjer, jordbruk og felling av trær til brensel, har ført til at det naturlige biologiske mangfoldet er redusert.

I 2022 kunngjorde Elfenbenskysten at de vil tredoble skogdekket innen 2030. Landet har mistet nesten alle skogene siden 1970, først og fremst på grunn av kakaoplantasjer – og prosjektet har som mål å dekke 20 prosent av hele landet.

Historie

Arkeologiske funn tyder på at Elfenbenskysten har vært befolket siden 10000 år fvt. Dagens befolkning stammer fra innvandringen fra Ghanariket rundt 1200. Innvandring nordfra omtrent på samme tid, førte til at Islam fikk fotfeste i nordområdene. I sør ble det etablert flere stater, der de viktigste var Agni- og Abrong-kongedømmene. Elfenbenskysten ble koloni under Frankrike i i 1893, men motstanden mot koloniherrene var sterk. Først i 1917 klarte franskmennene å legge hele området under seg, og de administrerte landet til det fikk sin selvstendighet 7. august 1960. Landet opplevde økonomisk velstand etter frigjøringen. Den forsvant av ulike årsaker i løpet av 1980- og 90-tallet, noe som bidro til sterke motsetninger mellom ulike folkegrupper. 

Félix Houphouët-Boigny ledet landet fra selvstendigheten til han døde i 1993. I den politiske maktkampen som fulgte, utnyttet flere politikere nasjonalistiske strømninger for å øke sin popularitet. Dette økte de etniske og religiøse motsetningene. I 2002 brøt det ut en borgerkrig og landet ble delt i to. I sør styrte presidenten, mens den nordlige delen ble kontrollert av opprørere. Flere tusen mennesker ble drept, og hundretusentalls ble drevet på flukt, før en fredsavtale ble undertegnet i 2007. Nye uroligheter brøt ut rundt presidentvalget i 2010, da den sittende presidenten Gbagbo nektet å gå av. I 2011 ble han tvunget fra makten og stilt for Den internasjonale straffedomstolen for grove brudd på menneskerettighetene.

Samfunn og politikk

Elfenbenskysten er en presidentstyrt, enhetsstatlig republikk. Presidenten er landets statsoverhode, og velges i allmenne valg for fem år med mulighet for å gjenvelges én gang. Presidenten utnevner regjeringen og statsministeren, som står ansvarlig overfor presidenten. Den lovgivende makten ligger hos nasjonalforsamlingen. I etterkant av urolighetene i 2010-11 har regjeringen fokusert på å gjenoppbygge økonomien.

Elfenbenskysten har hatt problemer med korrupsjon i rettsvesenet og politikken, menneskehandel og høy kriminalitet i byene. Stor tilgang til våpen forverrer situasjonen. Begge parter i borgerkrigen gjorde seg skyldige i grove menneskerettighetsbrudd, som henrettelser, tortur, voldtekter og rekruttering av barnesoldater – som ofte har blitt gatebarn. Landet har fått kritikk for at oppgjøret med menneskerettighetsbruddene har gått for sakte.

Elfenbenskysten ble medlem av FN i 1960. FN var til stede i landet mellom 2003 og 2017, med fredsoperasjoner og fredsforhandlinger under borgerkrigen, og med hjelp til gjenoppbygging etter krigen. Også i etterkant av valget og påfølgende uroligheter i oktober 2020, har FN tilbudt seg å bidra med støtte til dialog og fredsforhandlinger.

Økonomi og handel

Elfenbenskysten er et av de økonomisk rikeste landene i Afrika. Den viktigste næringen er jordbruk, og landet er verdens største eksportør av kakaobønner. Utover 2000-tallet ble landet en olje- og gasseksportør, i tillegg til at det eksporteres noe gull og diamanter. Elfenbenskysten har en velutviklet industri som hovedsakelig foredler landets råvarer. Elfenbenskysten er med andre ord rike på naturressurser, og har et stort potensiale til å utvikle sin økonomi.

Selv om økonomien vokser, er det mange som lever i fattigdom i landet, og det er store regionale forskjeller. Arbeidsledigheten er høy, og i visse områder i byene og nord i landet lider mange mennesker av underernæring. Elfenbenskysten sliter med stor utenlandsgjeld til tross for at deler av gjelden er slettet.

I rundt tretti år etter frigjøringen i 1960, var Elfenbenskysten et av Afrikas rikeste land, men blant annet borgerkrigen fikk den økonomiske veksten til å stoppe opp, og svekket landets posisjon som regionalt handelssentrum. I 2012 begynte økonomien å vokse igjen, og i dag er kvinners og menns inntekter er relativt høye sammenliknet med andre land i regionen.