Eritrea

Geografi

Eritrea er et smalt og tørt kystland i nordøstlige Afrika. Landet ligger i den tropiske klimasonen, men temperaturen varierer mye med høyden over havet. Lavlandet i sør er en del av Danakilørkenen, som til dels ligger under havnivå. Her er klimaet varmt, og temperaturen kan komme opp mot 50 °C. Naturen består av treløs steppe- og ørkenvegetasjon. Det fruktbare høylandet i nord er en del av det nordetiopiske platået. Her er klimaet temperert, og gjennomsnittstemperaturen er på 16 °C.

Mangel på vann er et stort problem i Eritrea. Landet har gjentatte ganger blitt rammet av tørkekatastrofer. Dette har hatt konsekvenser for jordbruksproduksjonen og ført til hungersnød i befolkningen. Landet har flere alvorlige miljøutfordringer, som rask nedhugging av skog, ørkenspredning, overbeite og jorderosjon. Store deler av høylandet var tidligere dekket av barskog, men den har nesten forsvunnet på grunn av utnyttelse av marken til jordbruk og bosetninger. Et annet alvorlig problem er de mange landminene som ligger igjen etter krigen, og som gjør det vanskelig å drive jordbruk flere steder.

Historie

Eritrea er en av verdens yngste nasjoner, men området har vært befolket i flere millioner år. Ulike deler av Eritrea inngikk flere tidligere i lokale statsdannelser, inntil landet fikk sin selvstendighet i 1993. Landets kultur har både blitt påvirket av etiopiske statsdannelser og ulike arabiske statsdannelser på andre siden av Rødehavet.

Italia okkuperte Eritrea i 1889, og styrte landet som en koloni frem til de ble jaget ut av britiske styrker under 2. verdenskrig. Eritrea var deretter et britisk protektorat frem til de allierte maktene ble enige om hva som skulle skje med Italias tidligere kolonier. FN bestemte at landet skulle danne en føderasjon med Etiopia i 1952, men samtidig være et selvstyrt område. Gradvis omgikk den etiopiske regjeringen Eritreas selvstyre, som førte til at misnøye mot føderasjonen økte og en stadig mer nasjonalistisk motstand ble organisert. Eritrea ble for full fratatt sin autonomi ti år etter føderasjonen ble dannet, og en væpnet kamp for uavhengighet brøt ut.

Etter 30 år med frigjøringskamp ble Eritrea frigjort av en opprørsgruppe, i samarbeid med andre grupper som samtidig styrtet militærregimet i Etiopia. Med støtte fra den nye etiopiske regjeringen ble staten Eritrea opprettet i 1993. Det pågikk en grensekrig mellom landene i perioden 1998-2000. I 2018 erklærte Etiopias regjering at de aksepterte den grensen som en FN-støttet kommisjon hadde fastsatt mellom Etiopia og Eritrea. Enigheten om denne grensen ble begynnelsen på slutten på den lange konflikten mellom Etiopia og Eritrea.

Samfunn og politikk

Eritrea har en demokratisk grunnlov fra 1997, som også inneholder menneskerettigheter. Men grunnloven har aldri trådd i kraft. Eritrea har siden frigjøringen utviklet seg til en autoritær ettpartistat, der folket undertrykkes og all opposisjon er forbudt. All makt ligger hos presidenten og hans parti. Det var en av lederne for frigjøringsbevegelsen som fikk rollen som president for en midlertidig regjering etter frigjøringen. Han har siden forblitt sittende i presidentrollen, og er dermed den eneste presidenten i Eritreas historie. 

Nasjonale valg har vært planlagt, men er utsatt på ubestemt tid. Borgernes ytring-, bevegelse- og religionsfriheten er svært begrenset. Det er ingen pressefrihet. Rettsikkerheten i landet er dårlig, og domstolene kontrolleres av regimet. Tusenvis av politiske fanger sitter fengslet uten dom. Befolkningens rett til privatliv krenkes gjennom konstant overvåkning. Særlig alvorlig er den tvungne militær- og samfunnstjenesten, som i praksis kan føre til militærtjeneste hele arbeidslivet under slaveliknende forhold. Menneskerettighetssituasjonen i Eritrea er blant de verste i verden. 

Økonomi og handel

Urolighetene i landet har hatt store konsekvenser for økonomien, og et stort flertall av befolkningen lever under svært vanskelige forhold. Et halvt århundre med krig eller krigslignende tilstand etterlot veier, dyrket mark og annen infrastruktur ødelagt, og til tross for statlige tiltak for oppbygging er landet enda et av verdens fattigste. Landets isolasjon og manglende demokrati gjør det vanskelig å tiltrekke seg utenlandske investorer. 

Den eritreiske økonomien er basert på landbruk, som sysselsetter 80 prosent av befolkningen. Det gjør landet ekstra sårbart ettersom landet er svært utsatt for tørke. Landet har mange naturressurser, men de blir i liten grad utnyttet. Landet er rikt på gull og andre verdifulle mineraler, og landet antas å ha olje og gass i Rødehavet. Den innenlandske industrien er liten og eksporten begrenset. Gruveindustrien er et unntak, og har gitt landet økonomisk vekst. Det store flertallet lever av jordbruksproduksjon til eget bruk, men det produserer ikke nok til å brødfø alle. I tillegg er en stor andel av arbeidsstyrken bundet i militærtjeneste, som er til hinder for jordbruksproduksjonen og den økonomiske utviklingen.