Filippinene

Geografi

Filippinene er en øygruppe som består av mer enn 7 100 øyer, men trolig langt flere. I 2016 rapporterte den nasjonale kartmyndigheten at hundrevis av nye øyer hadde blitt oppdaget, og økte antall øyer til 7 641, selv om ikke alle de nye øyene er verifisert. Landet er gunstig plassert i forhold til mange av Sørøst-Asias viktigste hav: Sør-Kinahavet, Filippinhavet, Suluhavet, Celebeshavet og Luzonstredet.

Mesteparten av landmassen på de største øyene består av fjellområder og platåer, med få lavlandsområder. Klimaet er tropisk, med høy luftfuktighet og høye temperaturer gjennom hele året. Monsuner påvirker nedbøren: i tidsrommet fra juni til november er det regntid med konstant vind fra vest, resten av året er det tørt og svalt med vind fra øst.

Øyene har mer enn 20 aktive vulkaner, og ligger midt i tyfonbeltet som dekker hele den vestlige delen av Stillehavet. Filippinene rammes regelmessig av tyfoner og kraftige tropiske stormer som kan ha en vindstyrke på over 200 km/t. Øystaten er et av landene i verden som er mest utsatt for naturkatastrofer som jordskred, jordskjelv og vulkanutbrudd.

Filippinene sliter med mange av miljøproblemene som preger mange land over hele verden: Avskoging, mangel på rent drikkevann og høy luftforurensning. I tillegg er mer enn halvparten av korallrevene ved øyene skadet eller ødelagt av miljøskadelige utslipp og fiskeri. Havet som omgir øyene har trolig det største marine artsmangfoldet i verden, og fiske- og korallartene som lever her er også truet av klimaendringene.

Historie

Øyene som i dag utgjør Filippinene, ble opprinnelig bosatt av australsk-melanesiske folkeslag via en landbro for flere tusen år siden. Fra 800-tallet hadde øyene kulturell og økonomisk kontakt med spesielt Kina, i tillegg til Japan, Malaysia og Indonesia. Muslimske handelsmenn, og etter hvert også misjonærer, omvendte mange filippinere til islam på 1200-tallet.

Den første europeiske kontakten med Filippinene kom da den portugisiske oppdageren Ferdinand Magellan besøkte øyene i 1521. På 1500-tallet tok spanierne øyene i besittelse og styrte deretter Filippinene i mer enn 300 år. Intens kristen misjonsvirksomhet førte til at mesteparten av befolkningen gikk over til kristendommen. Selv om mange oppstander mot den spanske kolonimakten fant sted varte det spanske styret helt til 1898. Da tok USA over etter den spansk-amerikanske krigen. Det var betydelig motstand mot den nye kolonimakten, og et begrenset indre selvstyre i 1907 ble utvidet i 1916 og 1934. Da fikk Filippinene løfte om fullt selvstyre innen ti år. I 1935 ble Manuel Quezon valgt til Filippinenes første president.

Filippinene var en amerikansk koloni til andre verdenskrig. Øystaten ble erobret av Japan i 1941–1942, før landet ble gjenerobret av USA i 1944–1945 etter harde kamper. Landet ble en selvstendig stat 4. juli 1946. 

I 1965 kom Ferdinand Marcos til makten, og styrte landet nærmest eneveldig. I 1986, etter oppfordring fra USA, oppga han makten og dro i eksil til USA. Etter dette har landet hatt en demokratisk grunnlov, og regelmessige valg, selv om kuppforsøk og andre politiske kriser oppstår med jevne mellomrom.

Filippinene og Kina har i senere år vært dypt uenige om omstridte områder og grenser i Sør-Kina-havet.

Samfunn og politikk

Filippinene er en republikk hvor presidenten er både stats- og regjeringssjef. Presidenten kan bare sitte i én seksårsperiode. 

Filippinene er inndelt i 17 regioner, 80 provinser og 138 byer. Væpnede konflikter mellom regjeringsstyrker og separatistgrupper er et problem i noen deler av landet. Landet har også et nokså et delt samfunn, der en liten overklasse både styrer landet og sitter på mesteparten av inntektene. I 2016 iverksatte daværende president, Rodrigo Duterte, en såkalt «krig mot narkotika». Dette førte offisielt til 7 742 utenomrettslige drap, der antallet antakeligvis er langt høyere. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har siden startet en etterforskning av Duterte. 

Filippinene og FN har vært nært tilknyttet siden unnfangelsen av FN. Det daværende samveldet Filippinene var en av de undertegnende av FN-erklæringen fra 1942, som FN-pakten fra 1945 var basert på. Filippinene var også blant de 51 opprinnelige medlemslandene, og ett av bare fire asiatiske land som skrev under på FN-pakten. Filippinene er også medlem av en rekke sær-organisasjoner i FN, som Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), Verdens helseorganisasjon (WHO).

Økonomi og handel

På 1960-tallet var Filippinene det nest rikeste landet i Asia, etter Japan. To tiår under Marcos’ styre bidro sterkt til at landet ikke utviklet seg like raskt som de andre sørøst-asiatiske landene. Etter en god vekstperiode på 1990-tallet ble landet rammet av finanskrisen i 1997, men i de senere årene har Filippinene hatt en jevn økonomisk vekst.

Landbruk, fiske og skogbruk var lenge de viktigste sektorene i landets økonomi. Nå er servicesektoren og produksjonsindustrien viktigere. Outsourcing, at for eksempel utenlandske IT-selskaper flytter kundestøtten og utviklingen sin til Filippinene, blir en viktigere og viktigere del av Filippinenes økonomi.

De viktigste eksportvarene er elektriske og elektroniske produkter. Økt privatisering av firmaer som under Marcos’ styre var statseid har bidratt til økte investeringer fra utlandet. Landets viktigste handelspartnere er Kina, Japan og USA. Nesten 10 prosent av landets bruttonasjonalprodukt (BNP) er penger som sendes hjem fra filippinere som jobber i utlandet (2020).