Gabon

Geografi

Gabon ligger i vestlige Sentral-Afrika, ved Guineabukta på begge sider av ekvator. Topografien kan deles i tre: kysten, elvedalene og innlandsplatået. I vest mot kysten er det mangroveskog, savanne, elvedeltaer og sandstrender. I øst ligger et bredt innlandsplatå dekket av regnskog og savanner. I tillegg skjærer dype frodige daler gjennom innlandsplatået, der landets lengste elv, Ogooué, og alle dens bielver renner.

Omkring tre fjerdedeler av landet har tropisk regnskog. Klimaet er fuktig og varmt hele året. Det er regntid fra midten av januar til mai, og fra oktober til midten av desember.

Gabon har arbeidet aktivt for å bevare det rike naturmangfoldet i landet. I dag er rundt 11 prosent av arealet beskyttede nasjonalparker, men avskoging er likevel et problem. Særlig skogsområder rundt byer og landsbyer blir ødelagt av ulovlig hogst for å dyrke jordbruk eller for tømmeret sin del.

Landets rike dyreliv er truet av ulovlig jakt, og utslipp fra landets oljeindustri har ført til ødelagte elver, vann og kystområder.

Historie

I Gabon finnes noen av verdens eldste spor av det førhistoriske mennesket. Ifølge UNESCO finnes det bevis på menneskelig eksistens fra den eldste delen av steinalderen (paleolittisk tid) i Gabon.

Gabon har vært bebodd av pygmèfolk i over 7000 år. På 1500-tallet innvandret andre folkegrupper til områdene rundt munningen av Ogooué-elven og sørvest i landet. 200 år senere innvandret den største nåværende folkegruppen i Gabon, fang-folket, fra Kamerun. I dag består befolkningen i Gabon av mer enn 40 folkegrupper.

Portugisiske sjøfarere har drevet handel med elfenben, slaver og tømmer fra Gabon siden 1400-tallet. Portugiserne drev sin virksomhet fra øyer utenfor kysten, og opprettet aldri noen stor koloni på fastlandet. Frem til 1900-tallet ble landets ressurser utnyttet av franske, nederlandske og britiske handelsfolk. Mange av de lokale innbyggere ble tvunget inn i slaveri, helt frem til slutten av 1800-tallet.

I 1843 bygde franske misjonærer et fort ved Ogooué-elven, og en koloni for rømte og frigitte slaver ble etablert. Byen som vokste frem rundt fortet fikk navnet Libreville (Frihetsbyen), og er i dag landets hovedstad. Utover 1800-tallet ble området sakte kolonisert av Frankrike, og i 1897 ble Gabon en del av fransk Kongo. I 1946 ble Gabon et fransk oversjøisk territorium, og i 1958 fikk kolonien indre selvstyre innenfor Det franske samfunn. Landet ble helt selvstendig i 1960.

Siden 1967 har politikken blitt styrt av samme familie og deres parti. Omar Bongo var president fra 1967 til sin død i 2009, da tok sønnen Ali Bongo Ondimba over. Rikdom og makt har over tid blitt konsentrert rundt en liten elite. På grunn av dette ble Ali Bongo avsatt i et militærkupp 30. august 2023.

Samfunn og politikk

Gabon er en republikk der presidenten er statsoverhode, regjeringssjef og militærets øverstkommanderende. Presidenten velges i allmenne valg for sju år, og kan gjenvelges. Regjeringen utnevnes av og er ansvarlig overfor presidenten.

Presidentens makt er tilnærmet ubegrenset. Kritikk av regimet blir begrenset ved at det ikke er lov med offentlige samlinger. Fredelige demonstranter eller kritiske journalister risikerer å bli arrestert.

Samfunnet bærer preg av fortiden som fransk koloni. Retts- og utdanningssystemet er utformet som det franske, og de politiske båndene til Frankrike har frem til nå vært nære. Landet er preget av tradisjonelle normer og regler. Å leve sammen i storfamilier er vanlig, og det er vanlig å ha mange barn.

Landet sliter med store ulikheter mellom fattige og rike, selv om Gabon er en av Afrikas fremste oljeeksportører med en hurtig økonomisk utvikling.

Gabon ble medlem av FN den 20. september 1960, og er medlem av flere av FNs særorganisasjoner, Verdens Handelsorganisasjon, Den afrikanske union (AU) og Cotonou-avtalen.

Økonomi og handel

Gabons økonomi er basert på eksport av olje. Store naturressurser og et lavt folketall har gjort Gabon til et av de afrikanske landene sør for Sahara med høyest bruttonasjonalprodukt per innbygger.

Utvinning og eksport av råolje utenfor kysten er svært viktig for landets økonomi og utgjør over 70 prosent av de samlede eksportinntektene. Denne eksporten gjør at landet er sårbart for svingninger i prisene på verdensmarkedet. For eksempel var prisen på råolje lav på starten av 2000-tallet, og landet gikk inn i en dyp økonomisk krise. Siden har prisen gått opp, men landet er fremdeles sårbart. Eksport av tømmer og mineraler er de nest viktigste næringene for landets økonomi.

Til tross for naturressursene er velstanden svært skjevt fordelt, og kommer ikke innbyggerne til gode. Rundt en tredjedel lever under den nasjonale fattigdomsgrensen.

Majoriteten av befolkningen lever av jordbruk for eget forbruk. Jordbruket er lite utviklet og bidrar lite til landets bruttonasjonalprodukt, og landet må også importere mye mat og flere forbruksvarer. Til tross for importen har landet et handelsoverskudd (de eksporterer mer enn de importerer) takket være oljen.