Kiribati

Geografi

Øystaten Kiribati består av tre grupper av totalt 32 koralløyer, som omkranser ulike laguner (atoller) pluss en større øy. Kiribati er spredt utover et enormt område i Stillehavet, både nord og sør for ekvator. I tillegg strekker landet seg både øst og vest for 180 graders meridianen (som markerer skillet mellom den østlige og vestlige halvkule). Dette gjør Kiribati til verdens eneste land på alle jordens fire halvkuler (øst, vest, nord og sør).

Korallatollene er de resterende toppene av gamle undersjøiske vulkaner, og de fleste ligger bare noen få meter over havet. Den eneste nevneverdige høyden, 80 moh. ligger på øya Banaba. Klimaet er tropisk varmt og fuktig hele året. Nedbørsmengden varierer avhengig av sesong og øyenes beliggenhet. Langvarig tørke er et gjentagende problem.

Den største miljøutfordringen for Kiribati er havstigning. Beregninger viser at hele landet vil være ubeboelig innen få tiår, dersom havstigningen fortsetter som den gjør i dag. For å forhindre at atollene blir vasket ut i havet, planter regjeringen aktivt nye mangroveskoger langs kystene. Konsekvensene av havstigningen er imidlertid unngåelig på sikt, og regjeringen jobber derfor med å lage en evakueringsplan for hele befolkningen.

Historie

Kiribati ble befolket rundt 3000 fvt. av sjøfarende folk fra Asia. Hovedstrømmen av nye bosettere kom fra Samoa rundt 1200, i tillegg til fijianere og tonganere. Ettersom Kiribati dekker et enormt område hadde de tidlige bosettingene forskjellige kulturer og tradisjoner. Tradisjonelt rådet flere høvdinger over en eller flere øyer. De fleste av disse samfunnene var matri-lineære, som betyr at høvding-tittelen og jorden gikk i arv på morens side av familien.

De første europeere til å oppdage øyene var spanske sjøfarere på 1500-tallet. På 1800-tallet brukte hvalfangere øyene som base under spermhvalfangsten, og fra 1900 ble det satt i gang storstilt fremstilling av fosfat. Øyene ble annektert av Storbritannia fra 1880, og fikk status som kronkoloni i 1915. Under andre verdenskrig var Kiribati okkupert av Japan, og ble sentrum for noen av de største sjøslagene mellom USA og Japan i Stillehavet.

Kiribati fikk indre selvstyre 1971, og oppnådde selvstendighet som republikk i 1979. Siden 1990-tallet har Kiribati hatt et tett samarbeid med Australia og New Zealand, basert på felles utviklings- og sikkerhetsmål. Kiribati har ikke et militært forsvar, og den eneste tillatte styrken er politiet som har en patruljebåt. For sitt forsvar er landet derfor avhengig av Australia og New Zealand.

Samfunn og politikk

Kiribati er en republikk der presidenten er stats- og regjeringssjef. Parlamentet (lovgivende makt) velges hvert fjerde år, og utnevner tre eller fire presidentkandidater blant sine medlemmer. Folket velger så en president ut fra de valgte kandidatene, og presidenten utnevner regjeringen og alle landets dommere. Politikken er løst organisert i allianser som først og fremst bygger på familiebånd og geografisk tilhørighet, og landet har derfor ingen politiske partier. Den viktigste politiske saken for Kiribati er kampen mot klimaendringer.

Det kiribatiske samfunnet er preget av store mangler og utfordringer. Landet har lite dyrkbar jord og dårlig tilgang til ferskvann. Samtidig opplever landet en kraftig befolkningsvekst. Disse utfordringene gjør at mange velger å flytte til hovedstaden i håp om å få arbeid, og få enklere tilgang på mat og vann. Resultatet har blitt store slumområder i og rundt den overbefolkede hovedstaden. Rundt 21 prosent av befolkningen lever under den nasjonale fattigdomsgrensen, mens rundt 13 prosent lever i ekstrem fattigdom. Landet har også store regionale forskjeller, med mangel på helsetilbud, infrastruktur og utdanningsinstitusjoner i distriktene. Manglende renseanlegg har ført til forurensning og stor fare for smittespredning av sykdommer og virus i hele landet.

Økonomi og handel

Kiribati regnes som ett av de minst utviklede landene i verden, og de store avstandene mellom øyene gjør det vanskelig å utvikle økonomien. I tillegg har tilflyttingen til hovedstaden satt ekstra press på naturressursene, tilgangen til mat, og arbeidsmulighetene i den overbefolkede og underutviklede byen. Landet er helt avhengig av internasjonal bistand for å kunne opprettholde helsevesenet, infrastrukturen, industrien og økonomien.

Befolkningen i Kiribati lever for det meste av jordbruk og fiske for eget forbruk. Kun en liten del av landets industri og jordbruk er egnet for eksport, noe som har ført til et handelsunderskudd. Den viktigste inntekten for staten er salg av fiskerilisenser til andre land (de gir andre land lov til å fiske i Kiribatis farvann mot betaling). Penger sendt hjem fra kiribatiere som jobber i utlandet er også en viktig inntekt for landet. Turisme er et satsningsområde, men manglende infrastruktur og forurensing rundt de mest befolkede øyene har gjort utviklingen av denne næringen langsom.