Mongolia

Geografi

Mongolias landskap er dominert av gresskledte stepper og åser. Nord og vest i landet ligger snødekte fjell, der Khutnij orgil er den høyeste toppen på 4374 moh. I sør er landskapet preget av Gobiørkenen, som utgjør en tredjedel av landets areal. Mongolia er en av verdens største innlandsstater, og verdens høyest beliggende land. Mongolia har et tørt, kontinentalt klima, med store temperaturforskjeller og liten nedbørsmengde. Hovedstaden Ulan Bator, er verdens kaldeste hovedstad, med en gjennomsnittlig årstemperatur på 0 grader.

Landets største miljøproblemer er forurensing, jorderosjon og ørkenspredning. Luftforurensningen rundt hovedstaden er ekstrem, og Ulan Bator har målt den dårligste luftkvaliteten i verden. En lite miljøvennlig industri og bruk av kullkraft og kull som brennstoff har skylden. I 2019 forbød regjeringen bruken av rå kull, men de mange som lever i fattigdom har ikke råd til alternativet (raffinert kull). Landet har ikke klart å få bukt med problemet.

Dårlig kontrollert oljevirksomhet og gruvedrift har ført til at landets begrensede vannreserver er spesielt utsatt for forurensningen. Mye avskoging og overbeiting forsterker jorderosjonen fra vind og regn. Mongolia blir også ofte utsatt for jordskjelv, og er meget sårbart for ekstrem tørke om sommeren, og ekstrem kulde om vinteren.

Historie

Arkeologiske funn viser det har vært mennesker i det som er dagens Mongolia i rundt 200 000 år. Fra rundt 300-tallet utviklet de lokale nomadiske stammefolkene nye våpen og krigs-taktikker. I 1206 forente militærlederen Temüjin flere av stammefolkene under en stat, og skiftet sitt eget navn til Dsjengis Khan. Under hans styre erobret mongolene et område som strakte seg fra Korea i øst til Østerrike i vest. Området er i utstrekning det største riket som noen gang har eksistert. Området ble imidlertid aldri et fungerende samlet rike, og etter Dsjengis Khans død ble det delt opp og administrert av hans barn og barnebarn. Ettersom landområdene var så store, ble de mongolske herskernes innflytelse etter hvert utfordret, og de ble drevet tilbake til sine sentralasiatiske hjemtrakter.

På 1400-tallet ble Mongolia underlagt kinesisk kontroll. Etter lang tids kamp oppnådde landet endelig selvstendighet fra Kina i 1921, men under streng sovjetisk kontroll. Landet fikk et sovjetinspirert kommunistisk styre i 1924, og fungerte som en diktatorisk ettpartistat frem til 1990. Mongolia fikk en ny ikke-kommunistisk grunnlov i 1992, og innført markedsøkonomi.

Samfunn og politikk

Ifølge grunnloven er Mongolia en uavhengig, demokratisk enhetsrepublikk. Styreformen er semi-presidentiell, som betyr at landet har en president og en statsminister. Statsoverhode og militær øverstkommanderende er presidenten, som blir valgt for fire år av gangen. Lovgivende myndighet er parlamentet. Parlamentet må godkjenne presidenten, og utnevner statsministeren samt de øvrige ministrene. Presidenten har vetorett på lovforslag parlamentet kommer med.

Politikken i landet preges av konflikt mellom de to største partiene. Begge partiene anklager hverandre for å undergrave demokratiet.

Omstillingen fra et sosialistisk til et kapitalistisk samfunn har vært tung for Mongolia. Den storstilte privatiseringen av jorden og økonomien har vært plaget av omfattende korrupsjon og raskt stigende priser. Dette har ført til en urbaniseringsprosess (folk flytter fra landsbygda og inn til byene), noe som har satt stort press på landets allerede underutviklede infrastruktur, offentlige helsetilbud og sosiale tjenester.

Grunnloven gir befolkningen politiske rettigheter og sivile friheter, men utbredt korrupsjon hemmer videre utvikling. Kvinners stilling i samfunnet er preget av arven etter mongolenes tradisjonelle nomadiske stammesamfunn. På landsbygda, og i fattige områder er kjønnsrollene fremdeles sterkt adskilt, og kvinnene har liten valgfrihet og mulighet til utdanning. Vold mot kvinner i hjemmet er også et stort problem. Seksuelle minoriteter blir ofte trakassert.

Økonomi og handel

Etter at markedsøkonomiske reformer ble gjennomført på 1990 tallet har den mongolske økonomien vokst. Da landet begynte å utnytte sine mineralressurser på 2000-tallet, vokste økonomien med nesten ti prosent. Landet har både kobber, kull, molybden, tinn, wolfram og gull. Tidvis på 2010-tallet hadde landet blant de raskest voksende økonomiene i verden. Utbredt korrupsjon og manglende regelverk har imidlertid ført til at utenlandsinvesteringene har minket siden 2014, noe som stoppet den raske veksten. 

Cirka halvparten av landets befolkning lever av jordbruk, i all hovedsak husdyrhold. Landet er i praksis et stort beiteområde, og stadig større buskap og flere dyr sliter på beiteområdene. Kashmir-ull er en viktig eksportvare.

Til tross for store mineralforekomster og en tidvis blomstrende økonomi er det mongolske samfunnet preget av utbredt fattigdom. Inntektene fra landets gruveindustri har blitt skjevt fordelt, og forskjellene mellom fattige og rike har økt. Over 20 prosent av befolkningen lever under den nasjonale fattigdomsgrensen. Den storstilte urbaniseringen har også ført til meget høy arbeidsledighet, og til bygging av store slumområder rundt byene.

Landet importerer rundt 70 prosent av all maten de trenger, og er derfor sårbare for prisendringer og den økonomiske utviklingen til de viktigste handelspartnerne Russland og Kina. På sikt tror man turisme kan bli viktig, men manglende infrastruktur hindrer så langt utviklingen av denne sektoren.