Namibia

Geografi

Mer enn en tredjedel av Namibia består av ørkenområder, og den tørre Namibiørkenen strekker seg som et tynt belte langs hele kysten. Øst for ørkenen går landskapet over i høyereliggende platåer. Mesteparten av landet ligger mellom 1100 og 1700 meter over havet, og det er i de høyereliggende platåene de fleste innbyggerne i Namibia bor.

I Namibia er det mer enn 300 solskinnsdager i året. Landet har to regnperioder – en kortere mellom september og november, og en lengre mellom februar og april. I regnperiodene regner det mellom 50 og 700 millimeter. Det finnes ingen permanente elver i landet, kun elveleier som fylles opp i regntiden.

Landet rammes ofte av tørkeperioder, og det kan gå mange måneder helt uten regn. Mangelen på rent drikkevann er et av landets største miljøproblemer. I tillegg har Namibia utfordringer med ørkenspredning, landforringelse, tap av biologisk mangfold og krypskytteri. For å forsøke å bevare det biologiske mangfoldet har Namibia, som ett av få land i verden, beskyttelse og konservering av naturen nedfelt i grunnloven.

Historie

Før år 0 var Namibia kun bebodd av det nomadiske Sanfolket. Rundt begynnelsen av vår tidsregning emigrerte andre nomadiske grupper til landet – først khoikhoi og namafolkene, og senere damarene på 800-tallet, og bantuene på 1600-tallet. På slutten av 1700-tallet kom de første kolonistene fra Nederland, og tok kontroll over en av havnene i landet. Fire år senere ble havnen okkupert av britene, men foruten om dette viste europeerne liten interesse for landet før 1800-tallet.

På slutten av 1800-tallet kjøpte en tysk handelsmann et landstykke i Namibia. Tyskerne gjorde krav på territoriet, og kolonien fikk navnet Tysk Sydvest-Afrika. I 1904 gjorde Herero- og namafolket opprør, der 10 000 namaer og mellom 24 000 og 100 000 hereroer mistet livet. De overlevende var stort sett kvinner og barn, som etter opprøret ble sendt i konsentrasjonsleirer for å drive slavearbeid. Mange døde av sult, utmattelse og sykdom, og det ble i tillegg utført medisinske eksperimenter på fangene. Hendelsene har i senere tid blitt kjent som herero-folkemordet.

Etter første verdenskrig tok Sør-Afrikaunionen, på vegne av Storbritannia, over kolonien. Landet ble styrt etter militær lov før det ble gjort til mandatområde i 1920 under Folkeforbundet. De samme apartheid-lovene som gjaldt i Sør-Afrika ble innført i Namibia, og afrikanerne kunne kun bo i avsatte reservater og tjene som billig arbeidskraft for europeerne.

Utover midten av 1900-tallet forsøkte Sør-Afrika gjentatte ganger å innlemme regionen i Sør-Afrikaunionen, noe både Folkeforbundet og senere FN avviste. Sør-Afrika nektet å gi fra seg regionen, samtidig som organisert motstand mot det sørafrikanske styret, under navnet South West Africa People's Organization (SWAPO), kjempet for frigjøring i Namibia. Etter mange år med frigjøringskamper, fikk landet selvstendighet i 1990, og SWAPOs leder ble valgt til president i landet.

Samfunn og politikk

Namibia er en demokratisk republikk med flerpartisystem. Presidenten leder regjeringen, er statsoverhode og militær øverstkommanderende. Både parlament og president velges for fem år av gangen. En tredeling av makten er nedfelt i grunnloven, men Namibia har blitt kritisert for å blande statsmaktene ettersom alle regjeringsmedlemmene også sitter i nasjonalforsamlingen.

SWAPO dominerer politikken, og har vunnet alle valg siden selvstendigheten. Valgene har blitt vunnet med god margin, men ved valget i 2019 fikk partiet en betydelig mindre oppslutning enn tidligere. Perioden var preget av økonomisk usikkerhet og tørke, i tillegg til flere korrupsjonsskandaler i oppløpet mot valget. Flere grupper har brutt ut fra partiet og dannet opposisjoner mot det de mener er et autokratisk styresett fra et parti med rent flertall i parlamentet.

Namibia er landet med nest minst befolkningstetthet etter Mongolia, mye på grunn av ugjestmilde ørkenområder. Den største folkegruppen, Ovambo, utgjør omtrent halvparten av befolkningen, og resten av befolkningen består av et mangfold av andre etniske grupper. Namibia har 13 nasjonale språk med engelsk som det eneste offisielle språket, selv om under én prosent har engelsk som morsmål. I tillegg har Namibia en relativt ung befolkning, der gjennomsnittsalderen i landet er 22,8 år. Mye av grunnen skyldes hiv- og aidsepidemien, som landet har vært hardt rammet av.

Namibia har vært medlem av FN siden selvstendigheten i 1990.

Økonomi og handel

Namibia har en raskt fremvoksende økonomi, samtidig som det er stor økonomisk ulikhet i landet. Den økonomiske ulikheten skiller hovedsakelig svarte og hvite, der omtrent en tredjedel av befolkningen, i all hovedsak alle svarte, lever i utstrakt fattigdom. Mesteparten av den fattige landsbybefolkningen arbeider innenfor jordbruket, og produserer for eget forbruk.

Namibias økonomi kan sies å være todelt. Den tradisjonelle sektoren omfatter den afrikanske befolkningens subsistenslandbruk, og den moderne sektoren omfatter den hvite befolkningens landbruksindustri, fiskeindustri, gruvedrift og tjenesteytende næringer. Landet er rikt på fiskeressurser og mineraler, og er blant verdens ledende eksportør av eksklusive diamanter, sølv og sink.

Namibia har mindre gjeld og lavere korrupsjon enn mange andre land i regionen. I tillegg er økonomien i Namibia ansett som en av de mest åpne i Afrika, der forholdene er lagt til rette for utenlandske investeringer. De siste årene har regjeringen forsøkt å få utenlandske investorer til landet, noe de har lykkes med. Landet som har investert mest er Sør-Afrika, som også er deres viktigste handelspartner.