Øst-Timor (Timor-Leste)

Geografi

Øst-Timor utgjør den østlige delen av øya Timor som landet deler med Indonesia. Tilhørende Øst-Timor er også enklaven Oekussi Ambeno som ligger separat fra resten av landet på den vestlige delen av øya. Landskapet domineres av en fjellkjede med flere ikke-aktive vulkaner. Fra fjellene i innlandet renner mange elver ned mot kysten og lavlandet, som hovedsakelig består av gressletter og savanner. I regntiden er det vanlig at elvene flommer over. Klimaet er tropisk og varmt hele året, mens fjellene i innlandet har et noe kjøligere klima på grunn av høyden. Mesteparten av nedbøren faller mellom november og mai, mens resten av året har tørke.

Øst-Timor er utsatt for flom, tørke, havstigning, ekstrem varme, tropiske sykloner og havoppvarming. Landet har også store problemer med avskoging. Hovedårsaken til dette er den utbredte bruken av svibruk i jordbruket. Den opprinnelige skogen har blitt kraftig redusert, og tett skog finnes i dag kun i mindre tilgjengelige områder. Nedhugging av skogen har ført til kraftig jorderosjon, og bidratt til at landet er svært utsatt for flom.

Historie

Øya Timor har hatt en separat historisk utvikling fra resten av de indonesiske øyene. Frem til Europeerne ankom området på 1500- og 1600-tallet hadde øya en annen kultur og tradisjon enn resten av regionen. I 1859 ble øya delt i to, hvor den østlige delen ble portugisisk og den vestlige delen ble nederlandsk. Under andre verdenskrig ble hele øya okkupert av Japan. Etter andre verdenskrig ble den vestlige delen av øya en del av det nyopprettede landet Indonesia. Indonesia la krav på hele øya, men den portugisiske kolonimakten i Øst-Timor beholdt kontrollen.

I 1975 erklærte Øst-Timor uavhengighet fra Portugal, men etter bare ni dager okkuperte Indonesia landet. Den indonesiske okkupasjonen var svært brutal, og det ble drevet en hard integreringspolitikk for å bryte ned den interne motstanden. Rundt en tredjedel av befolkningen døde som følge av okkupasjonen. I 1999 erklærte Øst-Timor selvstendighet. Dette utløste et voldsomt opprør blant innbyggerne som støttet Indonesia. 80 prosent av skoler, veier og sykehus ble ødelagt, hundrevis av mennesker ble drept og rundt en halv million ble internt fordrevne.

Fra 1999 til 2002 styrte FN Øst-Timor med mandat fra Sikkerhetsrådet. Landet ble først selvstendig 20. mai 2002.

Samfunn og politikk

Øst-Timor er en parlamentarisk republikk der presidenten er statens overhode. Presidenten blir valgt i allmenne valg for fem år om gangen, og den utøvende makten er delt mellom presidenten og regjeringen. Den lovgivende makten (parlamentet) velger regjeringen, og presidenten utnevner statsministeren.

Politikken og samfunnslivet er sterkt påvirket av at landet nylig ble selvstendig, og at det i en overgangsperiode ble styrt av FN. Politikken preges av en maktkamp mellom partiene som ledet kampen mot den indonesiske okkupasjonen, og de som ønsker forsoning med Indonesia.

Øst-Timor har fått hjelp av FN til å bygge opp et rettssystem. Arbeidet har gått langsomt, og mangel på utdannet arbeidskraft gjør at det fungerer dårlig. Forventet levealder i landet er lav og barnedødeligheten er høy, og levestandarden er betraktelig bedre i beyene enn på landsbygden. Regjeringens hovedoppgaver er gjenoppbygging av samfunnet, særlig infrastruktur og utdannings- og helsesektoren. Landet har jobbet aktivt for å styrke kvinnenes posisjon i samfunnet og politikken, og i 2017 ble Øst-Timors president den første statslederen i Sørøst-Asia til å åpent støtte rettighetene til LHBTI+-personer.

Øst-Timor er medlem av FN og en rekke av FNs organisasjoner.

Økonomi og handel

Under opptøyene i 1999 ble Øst-Timors økonomi ødelagt, og bruttonasjonalproduktet ble kraftig redusert. Internasjonale aktører som FN og Den asiatiske utviklingsbanken har bidratt til å bygge opp økonomien igjen. I løpet av 2000-tallet begynte landet å utvinne olje og gass, noe som ga god inntekt til statskassen. Siden 2005 har Øst-Timor hatt et oljefond og en streng skattelov for olje og gassutvinning, relativt likt de norske skattelovene. Omtrent 80 prosent av inntektene i statsbudsjettet kommer fra olje- og gassindustrien. I tillegg er eksport av kaffe en viktig inntektskilde. Likevel er Øst-Timor fortsatt et jordbruksland der størstedelen av befolkningen lever av å dyrke mat til eget forbruk uten fast lønn.

Til tross for landets rike naturressurser lever over 30 prosent av befolkningen i absolutt fattigdom, og over 25 prosent lever under den nasjonale fattigdomsgrensen. En av hovedgrunnene er at oljesektoren i stor grad drives av utenlandske selskaper som skaper få arbeidsplasser for den lokale befolkningen. Til tross for økte inntekter fra olje- og gassnæringen er Øst-Timor avhengig av internasjonal bistand.