Oman

Geografi

Oman er et ørkenland med en lang, fruktbar kyststripe. Kystlandskapet veksler mellom sletteland og bratte fjell som stuper ned i havet. Langs kysten i nord ligger fjellkjeden al-Hajar med landets høyeste fjell; Jabal ash-Sham på 3035 m.o.h. Det eneste skogområdet er et fjellparti i sør. Oman kontrollerer også to små separate områder som er atskilt fra landet og omsluttet av De Forente Arabiske Emirater. Klimaet er subtropisk med varme, tørre somrer og milde vintre med noe nedbør. Ved kysten er somrene veldig varme og fuktige.

Den største miljøutfordringen i Oman er mangel på ferskvann. 97 prosent av alt ferskvannet i landet blir brukt til jordbruk, og vannet kommer hovedsakelig fra reservoarer under ørkenen eller avsaltet havvann. På grunn av et høyt mineralinnhold i vannet har jorden fått et økt saltinnhold og dermed blitt mindre fruktbar. Et annet miljøproblem er oljesøl og forurensning av kyststrøkene fra skipstrafikk gjennom Hormuz-stredet.

Historie

Oman ble en muslimsk stat allerede på midten av 600-tallet med en imam som den øverste religiøse og politiske lederen. På 1400-tallet utviklet landet seg til å bli en viktig handelsnasjon med handelsforbindelser til India og Kina. Etter langvarige konflikter med europeiske sjøfartsnasjoner kom grunnlaget for dagens regjerende dynasti til makten i 1749. Det nye dynastiet flyttet hovedstaden til kysten, noe innlandsbefolkningen ikke godtok. Landet ble splittet i en imamstyrt innlandsstat og en sultanstyrt kyststat.

Kyststaten vokste raskt gjennom handel med afrikanske slaver, militær makt og vennskapsavtaler med Storbritannia. På starten av 1800-tallet strakte det omanske imperiet seg over hele det nordvestlige indiske hav. Da slavehandelen ble forbudt på midten av 1800-tallet forsvant det økonomiske grunnlaget for imperiet, og en langvarig krig mellom innlandsstaten og den svekkede kyststaten begynte. Krigen varte til 1930-tallet, da sultanen (som regjerte ved kysten) tok kontroll over hele dagens Oman.

I 1965 brøt det ut borgerkrig da Dhofar-området sør i Oman krevde selvstendighet med støtte fra Kina, Sovjetunionen og Sør-Jemen. Krigen varte til 1975, da opprøret ble slått ned med militær hjelp fra Storbritannia, Jordan og Irak. Etter borgerkrigen på 1970-tallet ble den sittende sultanen kastet. Den nye sultanen startet en moderniseringsprosess og åpnet det lukkede og konservative landet til omverdenen.

Samfunn og politikk

I dag er Oman et sultanat (et slags monarki), der all makt – både lovgivende og utøvende – er samlet hos sultanen. Sultanen utpeker selv regjeringen. Landet har ikke demokrati, innbyggerne har ingen reell mulighet til påvirke politikken og de har dermed ikke et parlament med lovgivende myndighet. De har derimot to rådgivende forsamlinger; et underhus (valgt av folket) og et overhus (valgt av sultanen), med rådgivende roller for sultanen. Det finnes ingen politiske partier. Hvis sultanen dør skal etterfølgeren velges av Said-familien innen tre dager. Hvis dette ikke skjer skal forsvarsrådet utnevne den etterfølgeren sultanen selv ville ha. Oman er det eneste landet i verden der ibadi-islam er statsreligion. Ibadismen er en konservativ retning, som skiller seg fra både sunni- og sjiaislam.

Landet har et utviklet velferdssystem med pensjoner, barnebidrag og avgiftsfri helse og sykeomsorg. Til tross for moderniseringsprosessen er politikken og samfunnet påvirket av gamle tradisjoner. Kvinner skal i følge loven få lik lønn som menn, men diskriminering i arbeidslivet og i samfunnet er fremdeles utbredt. Homofili er forbudt og har en maksimalstraff på tre års fengsel.

Økonomi og handel

Oman har hatt stor økonomisk vekst siden 1970-tallet takket være oppdagelsen av olje og moderniseringen av samfunnet. I dag er økonomien hovedsakelig basert på utvinning og eksport av olje og gass. Denne næringen utgjør rundt halvparten av landets bruttonasjonalprodukt, og over 70 prosent av de samlede eksportinntektene. Inntektene fra olje og gass har i stor grad blitt brukt på å utvikle infrastruktur, industri og andre næringer som kan balansere økonomien når olje- og gassforekomstene er brukt opp. For å tiltrekke seg flere utenlandsinvesteringer har spesielle økonomiske soner blitt opprettet der utenlandske selskaper kan få opptil 30-års skattefritak.

Landet har også satset på å utvikle jordbruk, husdyrhold og fiske. I de senere årene har det blitt et viktig politisk tema å gjøre landet mindre avhengig av matvareimport. Selv om kun 0,1 prosent av arealet er dyrkbar mark har jordbruksnæringen vokst kraftig. Grønnsaker og frukt, spesielt dadler, samt sjømat har en viss betydning som eksportprodukter. Turisme er en annen næring i vekst, som blir satset mer på i tiden som kommer.