Zambia

Geografi

Zambia er på størrelse med Sverige og Norge til sammen. Landet har ingen kystlinje, og mesteparten av landskapet består av savanner og gressletter. Afrikas fjerde lengste elv, Zambezi, med den verdenskjente fossen Victoriafallene utgjør grensen mot nabolandet Zimbabwe. Klimaet i Zambia er subtropisk. Somrene er lange og varme, mens vintrene er korte og milde. Regntiden i landet varer mellom november og april, og tørketiden er fra mai til oktober. Det faller mest nedbør nord i Zambia der regnperioden varer i omtrent 6 måneder.

Zambia har et rikt dyreliv, men ulovlig jakt truer flere av dyreartene. Rundt kobbergruvene blir det hugget mye skog, og skoghuggingen øker faren for at jordsmonnet vaskes vekk under regntiden. Luftforurensing fra gruvene fører også til sur nedbør, som igjen gjør skade på innsjøer og dyrelivet i disse. Den lange tørketiden bidrar til at områder tørker ut og ørkenen brer seg større. I tillegg er det mangel på tilstrekkelig vannrensing som utgjør en helserisiko for befolkningen.

Historie

Det moderne mennesket, homo sapiens, utviklet seg i et område som dekker deler av dagens Zambia, ifølge Store norske leksikon. Det vil si at Zambias historie er like lang som hele menneskehetens historie. For omtrent 2000 år siden ankom Bantufolket Tonga til Zambia. Bantuene drev jordbruk og lagde redskaper av jern og kobber. Fordi landet mangler kystlinje, tok det lenger tid før europeerne ble interessert i landet. På 1500-tallet innvandret arabere og portugisere til Zambia. Der drev de i flere hundre år handel med elfenben, slaver og kobber, noe de lokale kongene tjente godt på.

I 1850-årene reiste oppdageren David Livingstone gjennom Zambia. Hans reiseskildringer vekket britenes interesse for indre Afrika. Storbritannia gav i 1890 et stort britisk selskap lov til å utnytte råvarer og arbeidskraft i Zambia, og Storbritannia fikk stadig sterkere innflytelse over landet. I 1924 ble Zambia en britisk koloni. Under kolonistyret ble kobbergruvene utviklet, noe som førte til økonomisk vekst. Zambias befolkning fikk ikke ta del i velstanden, og motstanden mot koloniherrene økte. I 1964 ble Zambia selvstendig. Kenneth Kaunda, leder av selvstendighetspartiet UNIP, ble landets første president. Få år senere innførte han ettpartistyre.

Protester og kuppforsøk mot ettpartiregimet resulterte i innføring av flerpartisystem i 1990. Samme år ble partiet Bevegelsen for flerpartidemokrati (MMD) dannet. Kort tid etter vant MMD makten gjennom landets første frie valg. MDD satt på makten i omtrent 20 år. Valget i 2011 førte med seg et historisk maktskifte da Den patriotiske fronten (PF) vant valget. PF beholdt makten ved valget i 2016 med snau margin. I etterkant av valget rettet opposisjonen påstander om valgfusk mot regjeringen og det brøt ut opptøyer blant befolkningen.

Samfunn og politikk

Presidenten i Zambia er landets statsoverhode. Presidenten velges hvert femte år og samme person kan kun velges til president to ganger. Den patriotiske fronten vant valget med løfter om arbeid og bedre økonomi til befolkningen. Disse valgløftene har ikke blitt innfridd, og partiet kritiseres også for å forfølge sine politiske motstandere. Staten eier de største nyhetsmediene i landet, og deres dekning er som regel i regjeringens favør. De private medieaktørene risikerer straffeforfølgelse om de er regimekritiske. Facebook har derfor blitt en viktig nyhetskilde. Landet regnes som delvis fritt i demokratisk sammenheng.

I Zambia bor flertallet i byer. Dette har ført til boligmangel, stor arbeidsløshet og dårlige vilkår i byene. Dårlig regulering av jordbruk og tilbakevendende tørke gjør tilgangen til mat usikker, og omtrent 35 prosent av alle barn er for lave for alderen, som er et tegn på under- og feilernæring. Vest i landet finnes det en sterk selvstendighetsbevegelse; Lozi-folket, som fører en fredelig kamp for selvstendighet for bostedsområdet Barotseland.

Økonomi og handel

Zambia er en av verdens største kobberprodusenter. Zambias økonomi baseres i stor grad på kobberindustrien, og er derfor sårbar for svingninger i kobberprisen på verdensmarkedet. I tillegg til gruvedriften er jordbruk, kraftproduksjon og turisme er også viktige inntektskilder for landet. Det finnes store områder udyrket mark i landet, som legger godt grunnlag for landbruksnæringen. Flere zambiere som bor utenfor byene lever av selvbergingsjordbruk, men høy risiko for tørke gjør dette til en vanskelig næring.

Økonomien i landet har bedret seg siden starten av 2000-tallet, men store deler av befolkningen lever fortsatt under fattigdomsgrensen. Zambia mottar pengestøtte fra flere land og flere nasjoner investerer også i landet; Kina er den største utenlandske investoren. Støtte til utvikling av styresett og utdanning er viktig. Det har blitt lansert flere antikorrupsjonskampanjer i landet.