Sør-Sudan

Geografi

Sør-Sudan er en innlandsstat med variert natur. Landskapet består av tropiske skoger, sumper og gressland. Terrenget stiger fra lave sletter i nord til åser og fjell i sør. Mot grensen til Uganda i sør, når de høyeste fjelltoppene over 3000 m.o.h. Flere elver renner fra sør mot nord i landet, og danner et av verdens største våtmarksområder. Derfra renner vannet videre nordover inn i Sudan, som en del av Den hvite Nilen.

Hele Sudan ligger innenfor den tropiske sone, men det er likevel store klimavariasjoner i landet. I nord domineres klimaet av det subtropiske høytrykksbeltet, med noen av verdens tørreste ørkenstrøk. I sør er det mer nedbør, med regntid juli-august, og ørkenen går gradvis over i steppe. Sudan har et rikt dyreliv, som blant annet omfatter løve, leopard, gepard, sjiraff, sebra, elefant, flodhest og krokodille.

Sør-Sudan er svært utsatt for konsekvensene av klimaendringer, inkludert flom, tørke og ganske nylig (2020) en gresshoppeinvasjon. Kraftig regnvær og flom sendte titusener på flukt i 2021, ifølge FN. Overhogst i landet har ført til utbredt jorderosjon, og til at landets rike artsmangfold er truet. Oljesøl i forbindelse med oljeboring har ført til forurensing av landets store våtmarksområder. I tillegg har dårlig rensing av kloakk ført til spredning av sykdommer og bakterier i elver og drikkevann. Mangel på rent drikkevann er et stort problem i hele landet. Rundt 15 prosent av Sør-Sudan er vernede naturreservater, inkludert de store våtmarksområdene.

Historie

Sør-Sudans historie før 1500 er lite kjent, men området har lenge vært bebodd av ulike folkegrupper i tradisjonelle stammesamfunn. Man antar at arabiske slavehandlere hentet slaver i området allerede sent i middelalderen, men det finnes ikke dokumentasjon på dette før rundt 1700-tallet. Slavehandelen førte til stor mistro mellom den afrikanske befolkningen og de invaderende arabiske styrkene. Mistroen mot de arabiske og muslimske invasjonene tiltok utover 1800-tallet, da egyptiske styrker (med støtte fra Storbritannia) begynte å kolonisere områder i Sør-Sudan.

På 1950-tallet, da det samlede Sudan oppnådde selvstendighet fra den britisk-egyptiske kolonimakten, var det stor frykt og misnøye i Sør-Sudan over at det samlede Sudan skulle bli styrt av en muslimsk og arabisk regjering i Khartoum (nord i Sudan). Mistroen, og de kulturelle, religiøse og etniske forskjellene mellom befolkningen i nord og sør, førte til borgerkrig i 1955. Med unntak av korte avbrekk, varte denne borgerkrigen frem til 2005. Etter en folkeavstemning i 2011, oppnådde Sør-Sudan selvstendighet fra Sudan. Hele 99 prosent stemte for at Sør-Sudan skulle bli en selvstendig stat. Siden frigjøringen har Sør-Sudan vært preget av borgerkrig, etnisk konflikt og utbredt hungersnød som kan beskrives som en humanitær krise.

Du kan lese mer om borgerkrigen i Sør-Sudan her

Samfunn og politikk

Sør-Sudan er en republikk med et sterkt presidentstyre. Presidenten er stats- og regjeringssjef, og militærets øverste leder. Presidenten har makt til å erklære krig, utlyse dødsdommer eller benåde fanger. Landet har også et parlament bestående av en kongress og et senat som representerer de ulike delstatene. Demokratiet i landet er ustabilt og korrupsjon er utbredt.

Sør-Sudans politikk har siden selvstendigheten vært preget av et anstrengt forhold mellom landets mer enn 60 forskjellige etniske grupper. Da presidenten i 2013 avsatte hele regjeringen, inkludert visepresidenten, som tilhørte en annen etnisk gruppe, blusset gamle etniske konflikter opp og landet brøt ut i borgerkrig. Landets allerede utbredte fattigdom og manglende infrastruktur gjorde borgerkrigen til en av verdens største humanitære kriser.

I flere år har det vært gjort forsøk på å inngå fredsavtaler mellom presidentens styrker og opposisjonen. Gjentatte ganger har forsøkene også feilet. Det ble inngått en ny fredsavtale i september 2018, men den førte ikke til en varig våpenhvile. En ny samlingsregjering ble etablert i 2020, med Salva Kiir Mayardit som president og Riek Machar som visepresident. Sør-Sudan er likevel fortsatt preget av opprør, konflikter og uro – og i dag er rundt 2,4 mennesker på flukt fra landet. I 2017 erklærte FN hungersnød i Sør-Sudan som følge av den pågående borgerkrigen. Over halvparten av landets innbyggere har et akutt behov for livsnødvendig hjelp, og flere hundre tusen mennesker har blitt drept.

Kvinner og barn har vært spesielt utsatt i borgerkrigen. Voldtekter har blitt brukt som en del av krigføringen, og mange har blitt tvunget ut i prostitusjon. Kjønnslemlestelse av kvinner er utbredt, og tvangsekteskap forekommer ofte. Mange barn har også blitt seksuelt misbrukt og rekruttert som barnesoldater. Begge sider av borgerkrigen er anklagd for krigsforbrytelser og grove brudd på menneskerettigheter.

Sør-Sudan ble medlem av FN den 14. juli 2011, samme år som landet oppnådde sin uavhengighet.

Økonomi og handel

Før uavhengigheten stod Sør-Sudan for rundt tre fjerdedeler av Sudans oljeproduksjon. Oljen ble eksportert via rør gjennom Sudan, og inntektene ble fordelt 50/50 mellom nord og sør. Etter selvstendigheten mente Sør-Sudan at de burde fått mer av oljeinntektene. De er imidlertid avhengige av å eksportere oljen gjennom Sudan, og derfor er den politiske situasjonen mellom landene avgjørende for økonomien. I 2012 førte uenighet om oljetransportkostnadene gjennom Sudan til at Sør-Sudan stanset hele oljeproduksjonen, landets viktigste inntektskilde. Dette resulterte i en raskt økende inflasjon. Etter flere dagers mekling i Etiopia løste disputten seg, og oljeutvinningen startet opp igjen.

Sør-Sudan mangler infrastruktur, noe som bremser den økonomiske utviklingen. Landets økonomi er i dag basert på olje og bistand, hovedsakelig fra USA, Storbritannia, Nederland og Norge. Mange lever som nomader som kombinerer kvegdrift og landbruk. Det finnes knapt en servicesektor og ingen industri i landet. Landet er avhengig av matimport fra nabolandene. Det er dyrt å transportere maten inn i landet på dårlige veier, og derfor er også matprisene høye. Dette, i kombinasjon med fattigdom og borgerkrigen, har ført til utbredt hungersnød. Store deler av befolkningen er helt avhengige av nødhjelp for å overleve.