Av Iselin L. Danbolt
Publisert: 03. mars 2025
Vi lever jo ikke akkurat i «lystige» tider. I fjor så man at verdens land ikke klarte å bli enige på en rekke fronter i FN, inkludert på nesten alt som har med klima- og miljø å gjøre.
FNs klimatoppmøte COP29 førte bare til enighet(-ish) i den 11. time, verdens land dro hjem uten en plastavtale i «kofferten», partsmøtet under FNs konvensjon om bekjempelse av ørkenspredning fikk «strykkarakter», og FNs naturtoppmøte COP16 i Colombia endte i forvirring og med uenighet om naturfinansiering. Sånn kan det jo gå.
Men, 2025 begynte med høye forventninger om bedre tider, og endelig, på februars siste dag – og på en fredag – fikk vi den «gladnyheten» vi trengte.
På den gjenopptatte (som FN kaller for den «utvidede») sesjonen av FNs naturtoppmøte COP16, eller COP16.2 – denne gangen holdt i det EU-landet med mest naturmangfold, Italia – klarte man å komme ett skritt nærmere viktige punkter i oppfølgingen av naturavtalen.
Og disse FN-forhandlingene om naturbevaring førte faktisk til ganske mye.
Etter intense forhandlinger ble partene i konvensjonen om biologisk mangfold enige om en vei videre når det gjelder ressursmobilisering for å tette det globale finansieringsgapet for mangfold i naturen og nå målet om minst 200 milliarder dollar i året innen 2030. Jippi.
Men det som kom ut av disse forhandlingene – som for én gangs skyld ikke gikk feil vei – så man også at multilateralisme kanskje er greia igjen.
— Resultatene av dette møtet viser at multilateralisme fungerer og er et middel til å bygge det samarbeidet som trengs for å beskytte naturmangfoldet og bevege oss ett skritt nærmere mot fred med naturen, sa Astrid Schomaker, eksekutivsekretær for Konvensjonen om biologisk mangfold, i en pressemelding.
Og i år blir det kanskje viktigere enn noensinne å feire de (få) seirene vi har vunnet – for naturen, for FN, og for multilateralisme.
COP16: Vi prøver igjen
FNs naturtoppmøte (COP16), som ble avbrutt i fjor høst i Cali i Colombia, fikk en ny sjanse mellom 25. og 27. februar 2025 i Roma i Italia. Da reiste verdens land til hovedkvarteret til FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) for å gjenoppta «noen» (les: mange) punkter på dagsorden om hvordan man skal komme i mål i henhold til FNs naturavtale og beskytte 30 prosent av verdens landområder og farvann innen 2030. Denne historiske avtalen ble vedtatt under COP15 i 2022.
Siden forhandlingene gikk på overtid i Colombia, da land skulle diskutere fremdrift og hvordan man kommer i mål, var det rett og slett for få igjen i rommet til å sikre at alle beslutninger som ble fattet hadde støtte fra alle FNs medlemsland (sa de). Som man har sett i flere natur- og klimaforhandlinger er finansiering (og nok finansiering) der «skoen trykker».
I Cali følte mange land at midlene for å støtte naturmangfold, ikke oppfylte de opprinnelige målene de hadde håpet på. Og dette har jo blitt en trend: Mange land – som oss alle – føler press på lommeboken, og at sparebøssen blir tommere og tommere. Politisk vilje er jo også en viktig faktor.
Men, bedre sent enn aldri sies det jo. Og nå kan man si seg fornøyd med utfallet, omsider. I Roma klarte forhandlerne da å bli enige om et «investeringsveikart» som ville gjøre det mulig å bevare naturen, som man hadde blitt enige om, overalt.
Verden tetter finansieringsgapet
Diskusjoner om hvem som skal betale for å beskytte jordens naturmangfold, har lenge vært et «betent» tema, samtidig som mer enn én million plante- og dyrearter nå er truet av utryddelse.
Men i Roma ble man da enige om hva land er forpliktet til å støtte for å sikre naturbevaring og støtte land som trenger hjelp til å ta vare på egen natur. Dette ser nærmere på hvordan mer penger kan sikres til naturformål hvert år, hvem som skal betale, og hvilke fond som skal gi midlene.
Land skal bidra med 200 milliarder dollar i året innen 2030, som de i prinsippet forpliktet seg til på COP15, men forpliktelsene inkluderer også en plan om å skaffe 20 milliarder dollar i årlig finansiering av naturvern for land i sør innen 2025, et tall som skal øke til 30 milliarder dollar årlig innen 2030, samt andre viktige detaljer om naturavtalen, som har som mål å beskytte 30 prosent av jordens natur i hav og på land, og samtidig restaurere 30 prosent av ødelagt natur innen 2030. I dag er bare 17 prosent av landområder og rundt åtte prosent av havområder vernet.
— Vi ønsker denne kunngjøringen hjertelig velkommen, sa Stéphane Dujarric, talsperson for FNs generalsekretær, på fredag. Vi må mobilisere minst 200 milliarder dollar i året innen 2030 for å tette det globale finansieringsgapet når det gjelder naturmangfold, understreket han, ifølge UN News.
En ressursmobiliseringsstrategi som identifiserer et bredt spekter av mekanismer og institusjoner som kan benyttes for å mobilisere midlene som trengs for å gjennomføre den ambisiøse naturavtalen ble også vedtatt. Denne strategien omfatter offentlig finansiering fra nasjonale og lokale myndigheter, private og filantropiske ressurser, multilaterale utviklingsbanker, blandet finansiering og andre nye tilnærminger.
Nå må privat sektor «betale tilbake»
Tidligere i uken ble også «Cali-fondet» for rettferdig og rimelig fordeling av fordelene ved bruk av digital sekvensinformasjon om genressurser (DSI) lansert.
Ved å sikre finansiering fra privat sektor vil dette fondet innlede en «ny epoke» for finansiering for naturen. Selskaper som tjener godt på kommersiell bruk av data fra genressurser i naturen – i en rekke lukrative bransjer – forventes nå å bidra med enten en del av inntektene eller overskuddet til Cali-fondet.
Disse bidragene vil gå til gjennomføringen av naturavtalen. Og ikke nok med det: Minst 50 prosent av Cali-fondets ressurser vil bli øremerket til urfolk og lokalsamfunn – i anerkjennelse av at urfolk og andre lokalsamfunn er de som spiller nøkkelroller som forvaltere av naturmangfold.
— Ballen ligger nå hos bedrifter over hele verden. De som betaler inn til fondet, vil gå inn i historien som banebrytere, og de vil høste fordelene etter hvert som publikum i stadig større grad anerkjenner viktigheten av å gi tilbake til naturen, understreket Elizabeth Mrema, viseadministrerende direktør i FNs miljøprogram (UNEP).
Rapportering og overvåkning av fremdrift i kikkerten
Men, finansiering var ikke det eneste som fikk gjennomslag under disse siste intense forhandlingene.
Partene brukte også tid på å forbedre og styrket planleggings-, overvåkings-, rapporterings- og evalueringsmekanismene som kreves for å måle
gjennomføringen naturavtalen. Dette er viktig for å kunne danne seg et bilde av hvordan verdens land samlet ligger an til å nå de 23 målene i naturavtalen, og utgjøre grunnlag for eventuelle tiltak for å styrke innsatsen.
— Naturavtalen skal sikre at verdens land sammen skal beskytte 30 prosent av verdens natur i hav og på land, og samtidig restaurere 30 prosent av ødelagt natur innen 2030. Denne avtalen legger grunnlaget for å snu det alarmerende tapet av verdens natur som i dag forsvinner i et raskt tempo, sa Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen som deltok i Roma. Dette melder regjeringen.
Norge deltok aktivt under forhandlingene og bidro inn i mindre arbeidsgrupper for å finne fram til en enighet.
Stor applaus – også for multilateralisme
Men, hva betyr dette for globalt samarbeid, drevet av FN? Nå skal vi ikke overdrive, men i en komplisert geopolitisk situasjon er dette et spennende eksempel på fremgang og internasjonalt samarbeid, med naturen i sentrum.
— Jeg er glad og stolt over at verdens land viser at vi også i en mer usikker tid klarer å finne enighet i miljøspørsmål, sa klima- og miljøministeren.
Dette vil jo forhandle ambisjonene «på papiret» til konkrete bevaringstiltak på bakken.
Lanseringen av Cali-fondet er også en stor seier for samarbeid.
— Fondets lansering er høydepunktet av multilateralisme som gir resultater, understreket Elizabeth Mrema, viseadministrerende direktør i FNs miljøprogram (UNEP).
Fremover vil denne seieren bety nokså mye – kanskje helt til den ikke gjør det. Den setter i hvert fall tonen for samarbeid innen miljø- og klimaspørsmål for året, og det er jo ikke så dumt bare det. Klima- og miljøministeren er enig.
— Det er et viktig signal både mot det neste klimatoppmøtet og mot de internasjonale plastforhandlingene senere i år, sa han.
Så nå kan vi bare krysse fingre og tær om at seirene på COP16.2 også sprer seg – som ild i tørt gress – til de andre områdene av FNs arbeid, i FNs 80. år, men også utover.
Lær mer
Om FNs konvensjon om biologisk mangfold
Fem ting du bør følge under naturtoppmøtet COP16