Cuba

Geografi

Cuba er en øystat i det karibiske hav. Landet består av hovedøya Cuba, den mindre øya Isla de la Juventud, samt over 1000 mindre øyer og holmer. Øyas kyst består av bukter, sandstrender, klipper og korallrev. Innlandet består for det meste av slettelandskap og lave høydedrag. Den vestlige delen av øya er preget av flatt terreng, mens helt i øst er det lave åser og fjell. Landets høyeste topp, Pico Turquino, er 1974 moh. Jorden er fruktbar og mesteparten brukes til jordbruk. Klimaet er tropisk, med varme, fuktige somre og milde, tørre vintre. Det er regntid fra mai til oktober.

Landet er regelmessig utsatt for kraftige tropiske orkaner i månedene mellom juni til oktober. Orkanene kan medføre enorme ødeleggelser, og berører spesielt de østlige delene av øya hardest. Landet har også et stort problem med avskoging. Nesten all den opprinnelige skogen er hugget ned. Flere programmer er satt i gang for å bevare og plante ny skog.

Historie

Cuba var bebodd i over 4 000 år før Kristoffer Columbus, som den første europeer, oppdaget øya i 1492. Urbefolkningen besto av de tre folkegruppene taino, siboney og guanahatabey. Da Spania startet koloniseringen av øya på 1500-tallet ble nesten hele urbefolkningen utryddet, og det har blitt bevart lite av deres kultur og språk. Spanjolene etablerte plantasjer, og brakte mange afrikanske slaver til øya som arbeidskraft.

I 1898 støttet USA cubanernes selvstendighetskamp mot Spania, men okkuperte øya like etterpå. USA styrte Cuba fram til selvstendigheten i 1902. Gjennom et tillegg i den nye grunnloven sikret USA seg stor innflytelse over cubansk økonomi og utenrikspolitikk.

I årene etter selvstendigheten ble landet styrt av vekslende demokratiske og korrupte regimer. I 1959 tok Fidel Castro makten gjennom en væpnet revulsjon, og omgjorde landet til en kommunistisk ettpartistat. Dette førte til konflikt med USA, og de støttet blant annet et mislykket kupp i 1961. I 1962 startet Sovjetunionen med bygging av militære anlegg på øya, noe som førte til konfrontasjon mellom supermaktene og at verden var nær en atomkrig, (Cubakrisen). Etter denne hendelsen innførte USA en streng handelsblokade. Etter over 50 år med sanksjoner erklærte USA i 2014 at landet ville jobbe for å normalisere forholdet til Cuba.

Samfunn og politikk

Cuba er en sosialistisk ettpartistat der kun kommunistpartiet er tillatt. Nasjonalforsamlingen er landets høyeste organ, men er i praksis underlagt kommunistpartiet. Det kommunistpartiet bestemmer vedtar nasjonalforsamlingen. Presidenten Fidel Castro styrte Cuba fra 1959, men overlot i 2008 makten til sin bror Raúl Castro. Raúl Castro gjennomførte flere reformer, og bestemte at politikere bare kan sitte i to perioder. Han gikk av i 2018, og overlot makten til Miguel Diaz Canel. Etter over 50 år uten diplomatiske forbindelser med USA innledet landene nye samtaler i 2015. USAs handelsblokade ble myknet opp, og landenes ambassader ble gjenåpnet. Oppmykningsprosessen har stoppet noe opp siden, men forholdet er mindre anspent enn tidligere.

Cuba blir kritisert for å være udemokratisk, korrupt og totalitært. Landet bryter menneskerettighetene ved å fengsle og henrette politiske motstandere. Pressen og internettet er overvåket og kontrollert av staten, og kritikk av staten kan medføre strenge bøter, fengselsstraff eller henrettelse.

Landet har et velutviklet velferdssystem med avgiftsfri helsesektor, fødselspermisjon, pensjoner og gratis utdanning. Kvinner er likestilt menn, og kjønnene tjener som regel like mye. Etniske og seksuelle minoriteter er beskyttet av strenge anti-diskrimineringslover.

Økonomi og handel

Cuba har en statsstyrt planøkonomi. Landet var tidligere avhengig av bistand og billige oljeleveranser fra Sovjetunionen. Sovjetunionen støttet også Cubas sukkerindustri, som var landets viktigste næring. Etter Sovjetunionens fall har den cubanske sukkerproduksjonen sunket betraktelig. Turisme, nikkel og tobakk har blitt nye viktige inntektskilder.

Staten har et rasjoneringssystem for matvarer, der alle har rett til å kjøpe basisvarer til en lav pris. Systemet fungerer dårlig, og dekker som regel ikke det månedlige behovet. De senere års liberalisering av økonomien har satt mer press på systemet. De rikeste har mulighet til å kjøpe ekstra mat, noe som presser matprisene opp. Dermed har det blitt vanskeligere for fattige å kjøpe maten de trenger ved siden av de utilstrekkelige månedlige rasjonene.

For å tjene mer på turismen har landet opprettet en egen turistvaluta. Lønninger blir imidlertid utbetalt i den originale valutaen, som har mye mindre verdi. Fordi mange varer har en pris beregnet på turistvalutaen blir varene ekstremt dyre med den lokale valutaen. Dette har skapt et stort skille mellom de med tilgang på turistvalutaen, og de som kun har tilgang på den lokale valutaen.