Djibouti

Geografi

Djibouti er et av Afrikas minste land. Nesten 90 prosent av landet består av ørkenlandskaper, med saltsjøer og vulkanske åser og fjell. Den salte innsjøen Assalsjøen, som ligger 155 meter under havoverflaten, er det laveste punktet på det afrikanske kontinentet – og det nest laveste i verden.

Klimaet i Djibouti er tørt (ørkenklima), med høyere luftfuktighet ved kysten. Området rundt sjøen er blant jordens varmeste steder, med temperaturer på over 50 °C. Hovedstaden har en årsmiddeltemperatur på 30 °C. Bare de nordlige fjellområdene har noen betydelig vegetasjon. Rundt 58 prosent av landets befolkning bor i hovedstaden, resten bor på kyststripen langs Tadjoura-bukten.

Djibouti har få fruktbare områder. Store deler av landet har nesten ingen nedbør. Årlig nedbørmengde er cirka 125 millimeter ved kysten og 500 millimeter i fjellene. Saltinnholdet i vannet er økende, og djiboutierne lider derfor av vannmangel. I tillegg er forurensing av vannkilder et stort problem. Skogene og flere dyrearter trues av at jordbruksområder utvides. Myndighetene har innført forbud mot jakt, men forbudet overholdes ikke.

Historie

I oldtiden var området som i dag er Djibouti tynt befolket. Folkegruppene som dominerer landet i dag, afarene fra den Arabiske halvøya og issaene fra Somalia, innvandret fra 200-tallet f.Kr og utover. Begge folkegruppene var nomader. På 800-tallet brakte muslimske misjonærer islam til området, og i 700 år kontrollerte arabere handelen i regionen. Siste halvdel av 1800-tallet fikk Frankrike stadig større kontroll over dagens Djibouti, og i 1884 ble Djibouti et fransk protektorat.

Etter andre verdenskrig endret Djibouti status til et fransk oversjøisk territorium, og de fikk stadig større selvstyre. Samtidig ble motsetningene mellom folkegruppene tydeligere, særlig fra issaene som ønsket å løsrive seg helt. Etter en folkeavstemning i 1977, fikk Djibouti selvstendighet. Det issa-dominerte partiet Folkets fremskrittsbevegelse (RPP) vant landets første valg, og Hassan Gouled Aptidon ble president. I 1980-årene var all politisk opposisjon forbudt, og spenningene mellom folkegruppene økte.

I 1991 startet Fronten for gjenopprettelsen av enhet og demokrati (FRUD), som bestod av tre militante afar-grupper, et opprør som utviklet seg til borgerkrig. Året etter tilkalte president Aptidon militærhjelp fra Frankrike. Under press fra borgerkrigen og Frankrike, innledet presidenten en demokratiseringsprosess. Først i år 2000 ble en endelig fredsavtale inngått.

Ved parlamentsvalget i 1997 tok en koalisjon mellom RPP og FRUD samtlige 65 seter. I valget i 2003, fikk koalisjonen på ny alle seter. Opposisjonen samlet seg i Union pour une alternance démocratique (UAD). For første gang i landets historie ble også kvinnelige parlamentsmedlemmer innvalgt.

Aptidon, president siden selvstendigheten, trakk seg i 1999. Hans slektning og nære medarbeider Ismail Omar Guelleh (RPP/FRUD) ble ny president etter valget samme år. Guelleh er Djiboutis nåværende president.

Samfunn og politikk

Djibouti er en enhetsstatlig og formelt demokratisk republikk. Presidenten velges i allmenne valg for seks år. Presidenten har den utøvende makten, og utnevner en statsminister til å lede regjeringens arbeid. Presidenten og statsministeren utnevner sammen resten av regjeringen, som står ansvarlig overfor presidenten. Nasjonalforsamlingen har den lovgivende makten.

Under og etter borgerkrigen ble det gjennomført flere demokratiske reformer. Det ble innført flerpartisystem i 1992, i 1997 kom FRUD inn i nasjonalforsamlingen og fikk plass i regjeringen. I 2003 fikk alle partier som ønsket stille til valg, og i 2013 ble valgordningen lagt om slik at det ble enklere for mindre partier å komme inn i nasjonalforsamlingen.

I dag har Djibouti formelt et flerpartisystem, men politikken domineres helt av regjeringspartiet RPP. Opposisjonen har alltid hatt vanskeligheter med å få innflytelse. Dette skyldes delvis valgsystemet med flertallsvalg i enmannskretser, som gir en fordel til det største partiet. Dels skyldes det også at staten forfølger opposisjonen, og at regjeringen kontrollerer de statseide mediene. Regjeringen anklages stadig for brudd på menneskerettighetene og for valgfusk.

Djibouti er blant annet medlem av FN og FN-organisasjoner som Verdens helseorganisasjon (WHO), samt Den arabiske liga, Den afrikanske union (AU) og Cotonou-avtalen.

Økonomi og handel

Havnen i hovedstaden er svært viktig for godstransport til og fra Rødehavet. Fra 1981 har den vært frihavn, som innebærer at området ligger utenfor landets tollgrense. For Etiopia er dette den viktigste havnen i utenrikshandelen. Tilsvarende er Djibouti helt avhengig av at Etiopia bruker havnen – over 90 prosent av varene som passerer havnen er på vei til eller fra Etiopia. Også andre afrikanske land benytter havnen som mellomstasjon ved utenrikshandel.

Selv om Djiboutis økonomi har vokst, er landet fattig og avhengig av bistand. Frankrike er den største giveren, men USA gir stadig mer. Store deler av landets inntekter kommer fra land som betaler for å ha militærbaser i landet. Fra 2017 inkluderer dette Frankrike, USA og Kina.

Fordi Djibouti stort sett består av ørken, er jordbruksmulighetene begrenset. Landet importerer derfor 80 prosent av alle matvarer, mest fra Etiopia. Andre viktige importvarer er petroleumsprodukter, kjemikalier, transportutstyr og klær. Fordi området er vulkansk, gjøres det forsøk på å utnytte den underjordiske varmen for å skape energi. Det er håp om at landet skal bli selvforsørgende på energi, og eksportere videre, men arbeidet går langsomt. I dag eksporterer Djibouti levende dyr (blant annet kameler og kveg), huder og skinn, skrapmetall og salt.