Kongo (Republikken Kongo)

Geografi

Republikken Kongo ligger midt i Afrika. Skog dominerer store deler av landet, og Kongo er derfor ganske tynt befolket. Regnskogen strekker seg over store deler av landet, og huser hundrevis av dyre- og plantearter. Øst i landet finnes også åser og fjell, med mer sparsom vegetasjon. Lengst sør i landet finner man den fruktbare og gresskledte Niaridalen.

Ekvator skjærer tvers igjennom Kongo, noe som sikrer et stabilt klima. Klimaet er fuktig og varmt, og temperaturen ligger på rundt 25 grader året rundt. Nord for ekvator kommer regntiden mellom april og oktober, og tørkeperioden varer fra november til mars. Sør for ekvator er det motsatt.  

Regnskogen i Republikken Kongo er stor, men er under press fra kommersiell tømmerdrift og bønder som svir av skog for å dyrke mat på jorda. Dette truer både dyre- og plantemangfoldet. I tillegg er landet preget av luftforurensing fra kjøretøyutslipp, og vannforurensing fra rå kloakk. Dette innebærer blant annet at vann fra springen ikke er drikkelig i Kongo. 

Historie

Opprinnelig var området befolket av et jeger- og sankersamfunn. Rundt år 1400 oppstod kongeriket Kongo, som strakte seg over områder vi i dag kjenner som Republikken Kongo og Angola, samt deler av Den demokratiske republikken Kongo. Portugisere kom til området på slutten av 1400-tallet, og startet handel med lokalbefolkningen. Hovedsakelig dreide handelen seg om slaver og elfenben. Slavehandel og jakten på slaver var intens i området, og varte helt fram til 1800-tallet.

Under Berlinkonferansen i 1884 ble Frankrike tildelt koloniområdet. Det ble innført tvangsarbeid, og kolonien ble plyndret for naturressurser som elfenben, gummi og tømmer. Det blir anslått at folketallet ble halvert som et resultat av undertrykkingen og utbyttingen som fant sted under kolonitiden. 

Kongo ble selvstendig fra Frankrike i 1960. I 1964 ble det stiftet et radikalt parti, som det eneste tillatte partiet, og det var store politiske motsetninger og misnøye i landet. I 1968 ble presidenten avsatt, og et revolusjonsråd ble satt til å styre landet. Dette banet veien for fullt militært styre, og Marien Ngouabi ble statshoverhode. Da Ngouabi ble myrdet i 1977, tok Joachim Yhombi-Opango over. Etter press fra militæret og partiet, ble Yhombi-Opango avsatt i 1979, og Denis Sassou-Nguesso ble president. Under hans periode fikk landet en ny grunnlov. Ved inngangen til 1990-tallet begynte landets demokratiseringsprosess. Ettpartisystemet ble opphevet og mange nye partier ble stiftet.  

I 1997 brøt det ut borgerkrig da tropper tilhørende president Sassou-Nguesso gjorde opprør. Borgerkrigen var politisk motivert, men også etnisitet var en faktor for krigføringen. Mange sivile mistet livet som følge av etnisk tilhørighet, og flere land gikk inn og støttet de ulike sidene i krigen. Borgerkrigen varte frem til 2000, og krigen ødela landets infrastruktur, økonomi, skoler og jordbruk. Mange tusen mennesker døde under krigen, og en stor del av befolkningen måtte flykte.  

Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner fastslo etter krigens slutt at alle sider hadde vært ansvarlige for grove brudd på menneskerettighetene, ved bruk av henrettelser, tortur og voldtekt som våpen i krig. 

Samfunn og politikk

I Kongo er presidenten statssjef. Presidenten har mye makt, og velger regjeringens ministre og høyere tjenestemenn innenfor militæret. Nåværende president er Denis Sassou-Nguesso, som har sittet som president siden 1979, foruten om i årene 1992-1997. Presidenten velges for en periode på fem år, og stemmerettsalderen er 18 år. I 2015 ble det gjennomført en folkeavstemning som ga presidenten mulighet til å sitte i tre perioder, istedenfor to perioder slik det var tidligere. Presidenten får også flere andre rettigheter som følge av grunnlovsendringen.  

Sassou-Nguesso har vunnet alle valg siden borgerkrigen. Det har vært knyttet uro til landets politiske valg, og president Sassou-Nguesso har flere ganger blitt etterforsket for korrupsjon i Frankrike. Selv benekter han anklager om korrupsjon. Selv om Republikken Kongo har et flerpartisystem, har landet i praksis fungert som en ettpartistat i mange perioder.  

Det finnes mange folkegrupper i Kongo. Omtrent halve befolkningen er bakongo, men også sanga og bateke er store folkegrupper. Det snakkes også mange ulike språk, og sammensetningen av mange ulike folkegrupper spiller inn på politikken i landet. Kongo har også en veldig ung befolkning, der 47 % befolkningen er under 18 år. Det er en rask befolkningsvekst i landet, noe som skyldes høye fødselstall og synkende dødelighet. Rundt 70 % av befolkningen bor i urbane strøk, mye grunnet det skoglagte landskapet.  

Republikken Kongo er medlem av FN og flere av FNs særorganisasjoner.  

Økonomi og handel

I løpet av de siste 30 årene har økonomien og næringslivet i Kongo gjennomgått store forandringer. Landet har gått fra å være avhengig av landbruk og tømmerhogst til å bli en betydelig oljeeksportør. Tømmer er allikevel fremdeles en viktig del av landets økonomi.  

Utnyttelse av landets rike oljereserver står for rundt 50 % av landets bruttonasjonalprodukt, selv om sektoren kun gir arbeid til omtrent 1 % av befolkningen. Franske, italienske, amerikanske og sørafrikanske operatørselskap er involvert i landets oljeutvinning. 

Kongo er rikt på mange ressurser, først og fremst naturgass, gull, diamanter, bly, kobber, sink og skog. Dette til tross, sliter landet fremdeles med fattigdom. Avhengigheten av inntekter fra oljen gjør landet svært sårbart for endringer i det internasjonale oljemarkedet.  

Også korrupsjon setter en stopper for økonomisk utvikling. Kongo er fremdeles avhengig av bistand, hvor særlig Frankrike er en viktig bidragsyter. Samtidig har en del av utenlandsgjelden har blitt avskrevet, med krav om bedre kontroll på pengebruken og en mer bestemt tilnærming til fattigdomsbekjempelse.