Tunisia

Geografi

Tunisia har variert landskap og natur. I nordvest dominerer Atlasfjellene, som flere steder er skogkledte. I dette området ligger den fruktbare Medjerdadalen, landets viktigste jordbruksområde. Nord i landet ligger et våtmarksområde oppført på UNESCOs verdensarvliste. Landets midtre del består av steppelandskap, fjellplatåer og saltsjøer. I sør går landskapet over i ørken, og i sørvest begynner Saharaørkenen. Klimaet varierer mellom middelhavsklima med tørre somre og våte vintre i nord og langs kysten, til ørkenklima nesten uten nedbør i sør.

Landets største miljøproblemer er utslipp av miljøgifter som følge av dårlig søppelhåndtering, og forurensing av vann på grunn av dårlig kloakkrensing. Andre miljøutfordringer er knyttet til avskoging, overbeiting, jorderosjon og ørkenspredning. Tunisia har også begrenset tilgang på ferskvann, og er derfor utsatt for tørke. Noen av de vanligste naturkatastrofer som har rammet Tunisia gjennom årene har vært flom, ras og jordskjelv.

Historie

Det er funnet spor etter sivilisasjoner i området som kan dateres helt tilbake til steinalderen. Senere, rundt 3000 år før vår tidsregning, innvandret det berbiske folkeslaget til området. Disse regnes som Tunisias opprinnelige befolkning.

Fønikerne etablerte seg i Tunisia på 800-tallet fvt. Fønikerne drev handel og grunnla bystaten Karthago, som ble en økonomisk og militær stormakt. Karthago ble innlemmet i Romerriket rundt 150 fvt. og utviklet seg til å bli hovedsetet for den romerske provinsen Afrika. Fremveksten av islam spredte seg til Nord-Afrika på 600-tallet, noe som endte med Karthagos fall i 698.

Fra 1207 tok en berberfamilie over styringen i landet og grunnla et dynasti som varte frem til 1574, da landet ble en del av Det osmanske riket. Et eget familiedynasti, Hussein-dynastiet, regjerte på vegne av Det osmanske riket fram til 1881. Da ble landet lagt under fransk styre. Frankrikes makt over landet varte frem til Tunisia oppnådde selvstendighet i 1956.

Etter selvstendigheten ble monarkiet avskaffet, og landet ble en republikk. Mangel på et fungerende demokrati førte landet inn i en lang periode med diktatur og økonomisk nedgang. Diktaturet fortsatte frem til 2011, da den tunisiske revolusjon fant sted. Revolusjonen, også kalt sjasminrevolusjonen, var et ikke-voldelig opprør mot regimet som følge av dårlige sosiale forhold i landet. Store demonstrasjoner og opptøyer ble møtt med vold av politiet og mange hundre mennesker mistet livet i urolighetene som fulgte. Opprøret anses som starten på Den arabiske våren og protestene spredte seg til andre land i regionen som også ønsket regimeforandring. Opprøret tvang diktatoren til å gå av, og et nytt folkevalgt styre ble innsatt. En ny demokratisk grunnlov ble også vedtatt og tatt i bruk i 2014. Tunisia står igjen som det mest vellykkede eksempelet fra den arabiske våren.

Du kan lese mer om sjasminrevolusjonen, som utviklet seg til «Den arabiske våren» her.

Samfunn og politikk

Etter mange år med ettpartistyre og diktatur vedtok Tunisia en ny grunnlov i 2014. Denne bestemmer at en folkevalgt president og en statsminister deler den utøvende makten. Presidenten og parlamentet blir valgt hvert femte år. Presidenten har ansvaret for rikets sikkerhet og utenrikspolitikk. Statsministeren blir valgt av presidenten og har ansvaret for innenrikspolitikken.

Landet ansees for å være det mest demokratiske landet i den arabiske delen av verden. Kvinner og menn har like rettigheter. Til tross for demokratiseringen av landet og de nye lovendringene sliter landet med høy arbeidsledighet og har enda ikke fått på plass grunnlovsdomstolen som ble vedtatt opprettet i 2014. I tillegg har flere av de foreslåtte lovendringene splittet befolkningen, for eksempel forslaget om lik arv for sønner og døtre. Landet har også dårlige rettigheter for seksuelle minoriteter og homofili kan straffes med opptil tre års fengsel.

Økonomi og handel

De økonomiske utfordringene i Tunisia er store. Korrupsjon og høy arbeidsledighet, særlig blant unge er et stort problem. Sosial uro og en rekke terrorangrep, inkludert på landets turistnæring og turister, fører til usikkerhet og bremser økonomisk vekst. Resultatene av regjeringens løfter om ny og forbedret økonomisk utvikling lar seg vente på.

Landet har gode forutsetninger for økonomisk vekst innen jordbruk og eksport av varer. Men de senere tids uroligheter, samt utbredt korrupsjon, gjør at landet tiltrekker seg færre utenlandsinvesteringer enn før. Jordbruket er den næringen som sysselsetter flest, men produksjonen er lite modernisert og er avhengig av rett vær. De viktigste eksportartiklene er fosfat og petroleum. Service står for størstedelen av landets bruttonasjonalprodukt.

Etter de sosiale og politiske opptøyene mellom 2011 og 2015 har landet tatt opp store lån fra Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og Den afrikanske utviklingsbanken. Dette har resultert i at landet har høy utenlandsgjeld som det kommer til å ta lang tid å nedbetale.