Årets største «FN-snakkiser» i 2026

2026 er FNs 81. år – og verden har ikke akkurat valgt «rolig og stabilt» som tema for sesongen.

Krig, klimarisiko, naturkrise, økende ulikhet, press på menneskerettigheter og et FN-system som må levere mer – men med langt færre midler.

Og likevel: 2026 kan bli et år der mye faktisk avgjøres. Ikke bare pene ord og løfter er nok, dette må bli et år for gjennomføring – av reformer, avtaler og globale mål. Og kanskje til og med litt egenrefleksjon.

Her er det vi tror blir de største «FN-snakkisene» i år.

1. «Kaos» som geopolitisk grunnstemning – og FNs svar

Årets Pantone-farge burde nok ha vært «alarm-rødt» og ikke «Cloud Dancer» hvitt. Hva var det vi sa om blanke ark og nye fargestifter?

Det går vel kanskje ikke så veldig bra for tiden. Det virker som om FN-sjefen er enig i dette.

— 2026 ser allerede ut til å bli et år med endeløse overraskelser og kaos, sa António Guterres under en pressekonferanse på torsdag. Dette var vurderingen etter mindre enn 30 dager inn i et nytt år.

Han maler et bilde av en verden preget av konflikt, straffefrihet, ulikhet og uforutsigbarhet – og advarer samtidig mot «skamløse brudd» på folkeretten og kutt i nødhjelp og utviklingsbistand.

Men han forsøker også å gi FN et slags kompass gjennom tåken: Forsvar av FN-pakten og folkeretten, fred (mellom stater – og, ikke minst «fred med naturen»), og samhold i en tid med polarisering og desinformasjon.

Det beste (??) er vel at verden følger med – som aldri før – på hva FN sier og gjør.

Snakkis-faktor: De som hadde gledet seg til et rolig geopolitisk år kan bli skuffet, og hvordan FN (som ble opprettet også i en mindre stabil periode) og medlemsland reagerer og handler – med mye støy som bakgrunnsmusikk – vil være avgjørende. Dette er også Guterres’ siste år i jobben – og han virker fast bestemt på å bruke det til å sette retning og være langt mer ærlig og streng enn det han har vært tidligere. Kanskje, ikke minst, fordi han ikke kan stille til gjenvalg.

• Lær mer om 10 konflikter du bør følge i 2026 her.

2. Ny FN-sjef eller helst «sjefinne» i sikte

Apropos FN-sjefen. 2026 blir Guterres sitt siste år som generalsekretær. Og, en ny leder blir det jo i verdens vanskeligste jobb, selv om hen vil arve et FN i krise.

— Det er ikke klart hvorfor noen med vettet i behold skulle ønske å bli generalsekretær i FN, advarte Richard Gowan allerede i fjor, ifølge World Politics Review.

En FN-sjef må være engasjerende, inspirerende og en visjonær – for ansatte og medlemsland, men også flink til å prioritere og finne løsninger, samtidig som hen må kunne sette foten ned hvis/når land ikke gjør det de har lovet. Prosessen er i gang, og «søknadsfristen» er nokså rett rundt hjørnet og ironisk nok – 1. april.

Så langt ligger det (offisielt) kun én nominert kandidat inne: Rafael Mariano Grossi fra Argentina som leder Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Og så er det spørsmålet som alltid kommer – og som blir ekstra høyt i år: Er det endelig tid for en kvinne? Det virker som om minst 145 medlemsland mener at dette bør være året for det. Men så har du da alle de som ikke synes det er så viktig.

Mulige kandidater til å erstatte Guterres har posisjonert seg for valget i noen tid. Kandidater fra Latin-Amerika og Karibia har vært mest aktive, da en uformell FN-konvensjon antyder at den neste generalsekretæren vil (les: bør kanskje) komme fra regionen. Favoritten har vært Mia Mottley, statsministeren i Barbados og en overbevisende forkjemper for internasjonalt samarbeid om utvikling og klimaendringer. Innenfor FN-systemet har Rebeca Grynspan – en costaricansk politiker og leder av UNCTAD (FNs hovedorgan for handels-, investerings- og utviklingsspørsmål) som bidro til å forhandle frem kornavtalen mellom Russland og Ukraina i 2022 – sterk støtte. Chiles Michelle Bachelet, tidligere Høykommissær for menneskerettigheter og tidligere leder av UN Women (FNs organisasjon for kvinners rettigheter for likestilling) skal også være i vinden, og så har vi da Argentinas Grossi.

Men, og her kommer et stort men(n): USA, som én av fem land i Sikkerhetsrådet som kan legge ned veto, tror ikke lenger på klimaendringer, de melaninrike, menneskerettigheter, likestilling, eller FNs handelssystem. Dette kan være et problem og landet (for å ikke si de andre fire) kan stikke kjepper i hjulene for disse og andre nokså velkvalifiserte kvinnelige og kanskje til og med feminist-kandidatene.

Snakkis-faktor: Det er ikke en vanlig jobbintervju-runde, og i ukene fremover blir nok alt litt mer tydelig. Vi gleder oss til den offentlige høringsrunden i april der land og sivilsamfunnsgrupper får stille kandidatene de mange spørsmålene vi lurer på. Men, sist og ikke minst, vil Sikkerhetsrådet godta ikke bare en kvinne – en sterk kvinne – til å lede FN?

• Lær mer om prosessen rundt valg av ny FN-sjef og kandidater her.

3. Folkeretten: «À la carte» eller faktisk felles regler?

2026 starter med et brutalt bakteppe: Folkeretten er under hardt press. Kriger, (varsler om) okkupasjon, målrettede angrep på sivile, mot FN-bygg og mot FN-ansatte – og manglende ansvarliggjøring – har satt store spørsmålstegn ved det mange kaller for en «regelbasert verdensorden».

I år stilles sterke spørsmål rundt folkerettens plass. Guterres advarer mot at verdensordenen glir i retning «jungelens lov».

— Folkeretten er død, om enn ikke for alltid, så i hvert fall i dette øyeblikk i verdens historie, skrev NUPIs Morten Bøås i et debattinnlegg for noen uker siden.

Det store – og ubehagelige – spørsmålet er kanskje om folkeretten noen gang har vært fullt levende for alle. Hvis reglene ikke gjelder likt, har vi ikke rettsorden, men hykleri. Man kan ikke plukke og velge som i smågodthyllen, à la carte. Enten gjelder reglene – eller så gjør de ikke det.

Og ja: Da bør vi kanskje gå en runde med oss selv.

For det som skjer nå er ikke et plutselig avvik fra en ellers velfungerende rettsorden. «Folkerettskrisen» begynte ikke i Gaza, Ukraina eller Washington. Disse hendelsene har gjort krisen mer synlig og akutt – for flere – men røttene stikker langt dypere.

I det globale nord snakker vi gjerne om en regelbasert verdensorden. I store deler av det globale sør har man lenge erfart at noen straffes hardt, mens andre slipper unna – ofte basert på makt, geopolitikk og hvem man er. Problemet er derfor ikke bare at folkeretten nå svikter sine idealer, men at dens struktur og praksis historisk har vært tilpasset de mektigste. Fra koloniale røtter til moderne doktriner om suverenitet, «innblanding» og handel har reglene ofte fungert best for dem som har hatt mest å vinne – og minst å tape.

Samtidig er det viktig å ikke gå i full dommedagsmodus: FN-systemet har fortsatt verktøy – også juridiske. 2026 blir et år der det blir ekstra synlig om land faktisk respekterer spillereglene når det koster.

Som FNs høykommissær for menneskerettigheter Volker Turk fortalte oss under et møte med sivilsamfunn i Oslo 28. januar:

— Det er ikke folkeretten som er i krise, det er gjennomføringen av folkeretten som er i krise. Uten disse reglene ville tilstanden vært langt verre.

I Den internasjonale domstolen (ICJ) har man allerede sett at folkeretten kan brukes – også mot sterke interesser. Uttalelsen om staters klimaansvar, fremmet av unge fra Vanuatu, var en enorm seier for planeten. Disse seirene må nå multipliseres. I 2026 vil verdens høyeste domstol blant annet se nærmere på saken om folkemord mot Rohingya-folket i Myanmar (der Gambia har reist sak), samt prinsipielle spørsmål knyttet til streikeretten.

Som Nelson Mandela lærte oss gjennom mange tiår i fengsel: «Det virker alltid umulig inntil det er gjort».

Snakkis-faktor: Folkerett er ikke «smal juss-nerding» i 2026. Det er høyspenning – fordi det handler om hvem som skal holdes ansvarlig, og hvem som slipper unna.

• Lær mer om hva FN-sjefen sier om folkerettens status her.

4. Økonomisk kollaps rett rundt hjørnet?

Mange føler kanskje at vi burde ha begynt denne lystige saken med dette punktet – det var jo det siste vi hørte fra FN før helgen.

På fredag bekreftet Guterres at FN risikerer «overhengende og nærliggende økonomisk kollaps» fordi medlemsland ikke betaler sine kontingenter. Sparegrisen er rett og slett tom.

Nå står FN overfor en økonomisk krise uten like som «forverres og truer gjennomføringen av programmer». Pengene kan ta slutt allerede i juli. Dette vil bety at mennesker vil dø.

Per i dag har kun 36 land betalt hele medlemskontingenten til FN-sekretariatet så langt, og fristen er nå på fredag (6. februar). Norge betalte sitt kjernebidrag på nesten 21 millioner amerikanske dollar den 20. januar, i god tid før fristen.

I fjor betalte kun 151 medlemsland sine pliktige bidrag (49 land før fristen og hele 102 etter fristen), som har satt organisasjonen i en pengeskvis. Man kan jo ikke gjennomføre alt med kun 77 prosent av det man trenger. USA, den største bidragsyteren, skylder nå FN 1,5 milliarder amerikanske dollar i restanser på sine pliktige bidrag til FN, ett år inn i Trumps andre periode som president. Dette skal Trump ikke vært klar over, ifølge han selv, og han «lover» å ta grep.

I henhold til artikkel 19 i FN-pakten risikerer land, med mindre grep tas, å miste sin stemmerett i FNs generalforsamling. FNs generalsekretær, António Guterres, har minnet USA, men også alle de 192 landene, om at «fastsatte bidrag til FNs regulære og fredsbevarende budsjett, som godkjent av FNs generalforsamling, er en juridisk forpliktelse i henhold til FN-pakten for alle medlemsland».

I desember ble FNs regulære budsjett for 2026 vedtatt på 3,45 milliarder amerikanske dollar, og det innebærer en foreslått 15 prosent reduksjon og nær 19 prosent kutt i bemanning. Dette henger tett sammen med det FN kaller «UN80»-reformarbeidet (effektivisering, kutt i overlapp, bedre ressursbruk).

Og mens sjekkene med kjernebidrag til Sekretariatet i New York «kanskje har forsvunnet i posten», er situasjonen like prekær for de fleste av FNs særorganisasjoner, fond og programmer rundt om i verden som har sitt eget budsjett.

Sparegrisen til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILOs) gikk også tom i fjor, for eksempel, for første gang siden FNs organisasjon for arbeidslivsspørsmål ble opprettet i 1919.

Ifølge FNs nødhjelpssjef Tom Fletcher og andre FN-organisasjoner blir dette et år preget av alvorlig underfinansiering, samtidig som konflikter, sult og fordrivelse øker.

Uten bred og rettidig økonomisk støtte er FNs evne til å tjene verden og verdens befolkning – spesielt i krisetider – i alvorlig fare. Behovene stopper jo ikke fordi regnearket gjør det. Heller motsatt. FN anslår at mer enn 239 millioner mennesker vil trenge akutt nødhjelp i år.

FNs kontor for koordinering av nødhjelp (OCHA) lanserte sin globale nødhjelpsappell for 2026 på 33 milliarder amerikanske dollar for å nå 135 millioner mennesker, med en «førsteprioritet» på 23 milliarder for å redde 87 millioner liv. OCHA peker også på at finansieringen har falt kraftig, og at man i 2025 nådde 25 millioner færre enn året før. Med andre ord, regnestykket går ikke opp – «the math is not math-ing».

— Som jeg har sagt tidligere, vi er overbelastet, underfinansiert og under angrep. Bare 20 prosent av våre appeller blir støttet, advarte FNs nødhjelpssjef Tom Fletcher. Og vi kjører ambulansen mot brannen på dine vegne. Men nå blir vi også bedt om å slukke brannen. Og det er ikke nok vann i tanken. Og vi blir beskutt.

Denne alvorlige situasjonen kommer etter flere år med økende bistandskutt, og et dramatisk fall i 2025 da USA avviklet USAID og også kuttet FN-budsjettet generelt under den sittende administrasjonen. Men, i slutten av desember så man en aldri så liten «snuoperasjon», da USA bestemte å bevilge 2 milliarder dollar til nødhjelp i 17 land.

— Behovene der ute er enorme, men 2 milliarder dollar er mye mer enn null, som var det vi fryktet at vi ville få, sa Fletcher.

Og det er jo et bittelite plaster på et ellers gapende sår.

Snakkis-faktor: Dette er «make it or break it» for FN: Kan FN-systemet levere når både behovene øker, og pengene skrumper? Og vil man endelig ta grep for å vise at manglende eller for sen betaling ikke lønner seg i lengden?

• Lær mer om hvem som har betalt medlemskontingenten til FNs regulære budsjett her, og mer om FNs nødhjelpsappell for 2026 her.

5. Plattformarbeid: FN møter Foodora-økonomien

Arbeidslivet er i rask endring, og ILO advarer om at veien mot kvalitetsjobber er lang og tung.

I 2026 fortsetter forhandlingene om en ny internasjonal konvensjon om plattformarbeid, som ser på hvorvidt det er mulig å skape spilleregler for plattformøkonomien. Diskusjonen begynte i fjor.

Plattformarbeid, som inkluderer tjenester levert gjennom digitale plattformer, har vokst betydelig de siste årene. Våre vaner har endret seg, og arbeidsvilkår har endret seg.

Ifølge Arbeidstilsynet jobber ikke mindre enn 28 millioner europeiske kvinner og menn nå i plattformarbeid. I Norge er det usikkert hvor mange det gjelder. Samtidig er det store forskjeller i kunnskapen om rettigheter blant arbeidere. Så dette er et tema som fenger.

Spørsmål om rettigheter, sosial beskyttelse og anstendige arbeidsvilkår for plattformarbeidere – mange av dem kvinner og unge – står sentralt. Utfallet vil få betydning langt utover arbeidslivet, og berører både ulikhet, digitalisering og regulering av globale markeder.

Skal ting gå etter planen vil denne konvensjonen bli vedtatt av regjeringer, arbeidsgivere og arbeidstakere fra 187 land under den årlige ILO-konferansen, som holdes fra 1. til 12. juni i Genève.

Snakkis-faktor: Dette er en av de mest konkrete «FN lager regler for den nye økonomien»-sakene vi har – og utfallet kan bli viktig for arbeidstakers rettigheter, vern og anstendige vilkår, men også for arbeidsgivere.

• Lær mer om ILOs arbeid mot en ny konvensjon om plattformarbeid her.

6. Bærekraftsmålene: Norge i FN-speilet

Vi er nå godt over halvveis til 2030, og fremdriften mot bærekraftsmålene er langt fra der den burde være.

2026 blir et viktig år for ærlig selvransakelse – både globalt og nasjonalt – om hva som faktisk må til for å nå målene.

I juli skal Norge (og 35 andre land som Brasil, DR Kongo, De forente arabiske emiratene, Italia, Jamaica, Jordan, Saudi-Arabia, Senegal, og Sveits) legge frem sin «frivillige landrapport» (Voluntary National Review, eller VNR) under FNs høynivåforum for bærekraftig utvikling (HLPF), som er FNs viktigste plattform på dette området.

Da skal status og utfordringer knyttet til bærekraftsmålene legges på bordet. Norge la sist frem sin rapport i 2021.

For Norge et dette et viktig forum, også fordi HLPF gir gode muligheter til å synliggjøre norske politiske prioriteringer nasjonalt og internasjonalt, og til å delta i diskusjoner om hvordan verden skal samarbeide om oppnåelsen av bærekraftsmålene.

Temaet for HLPF i år vil være «Omskapende, rettferdige, innovative og koordinerte tiltak for 2030-agendaen for bærekraftig utvikling og måle for en bærekraftig fremtid for alle».

HLPF 2026 vil, med full forståelse for den integrerte, udelelige og sammenhengende naturen til alle 17 bærekraftsmål, gjennomføre grundige gjennomganger av noen mål, som i år vil være:

• Mål 6 om rent vann og gode sanitærforhold
• Mål 7 om ren energi til alle
• Mål 9 om industri, innovasjon og infrastruktur
• Mål 11 om bærekraftige byer og lokalsamfunn
• Mål 17 om samarbeid for å nå målene

HLPF holdes fra mandag 6. juli til onsdag 15. juli 2026, og inkluderer forumets tre dager lange ministersegment fra mandag 13. juli til onsdag 15. juli 2026.

Snakkis-faktor: HLPF er litt som «årlig helsesjekk» for 2030-agendaen. Og Norge skal også inn i denne samtalen når land legger frem status, ambisjoner – og (forhåpentligvis) ærlige utfordringer.

• Lær mer om HLPF her, og om årets sesjon her 

7. Klima, natur og vitenskap: Gjennomføring, ikke bare løfter

2026 blir et skjebneår for klima- og naturpolitikken globalt – ikke minst fordi flere prosesser går inn i «ok, men gjør vi det?»-fasen.

Vi begynner med en liten «vi har gjort det»: Over 80 land har ratifisert havavtalen, og den trådte i kraft 17. januar. Nå starter den virkelige testen: å omsette ambisiøse mål til faktisk handling. (Og ja – vi tar gjerne en status om ett år.)

Samtidig viser nye rapporter at 1,5-gradersmålet sannsynligvis vil bli overskredet – om ikke i 2026, så veldig snart – og at ekstremvær og klimarisiko vil øke kraftig de neste årene.

I år følger vi også flere avgjørende FN-møter om klima, naturmangfold, jordforringelse og vann. Fellesnevneren? Alle handler om gjennomføring – ikke (bare) nye løfter.

Klimatoppmøtet COP31 finner sted i Antalya, Tyrkia, i november, naturtoppmøtet COP17 holdes i oktober i Jerevan, Armenia, og et annet COP17 (denne gangen om ørkendannelse, jordforringelse og tørke) er det Mongolia og Ulaanbaatar som er vertskap for i august.

Under COP31 blir det fullt trykk på «leveransen»: Hvordan få mer klimafinansiering på bordet, hvordan tette gapet til 1,5, og om verden faktisk tør å snakke tydelig om utfasing av fossil energi. Samtidig skal “seirene” fra COP30 i Belém – blant annet på tilpasning, rettferdig omstilling og økt tilpasningsfinansiering – omsettes fra ord til praksis.

Under naturtoppmøtet COP17 blir hovedjobben å måle hvor langt land faktisk har kommet i arbeidet med å nå de 23 målene i naturavtalen innen 2030. Og i Ulaanbaatar står kampen mot jordforringelse, tørke og målet om jordforringelsesnøytralitet (LDN) sentralt: ingen netto tap av jord til forringelse innen 2030.

Selv om disse tre toppmøtene er underlagt ulike rammeverk, henger de tett sammen: jord, natur, vann og klima drar i hverandre – og alt blir dyrere å fikse jo lenger vi venter. Derfor blir også brobyggingen mellom Rio-konvensjonene (Rio Trio-initiativet) en viktig «nerde-snakkis» i 2026.

I slutten av året, i desember, vil FNs også holde sin Vannkonferanse, denne gangen i De forente arabiske emiratene – som vil se nærmere på hvordan vi skal komme oss ut av en «vannkonkurs».

Så må vi si noen ord om vitenskap. For hvis 2026 skal handle om løsninger, må vi også beskytte selve verktøykassa: kunnskapen. At USA har trukket seg ut av både klima- og naturpanelet er et stort skritt i feil retning. Den underliggende vitenskapen forsvinner ikke, men verdens evne til å handle på et felles kunnskapsgrunnlag blir svakere. Uten det blir samarbeid fort bare en konkurranse i hvem som roper høyest – og klimaet bryr seg ikke om hvem som vinner debatten.

Som mange vet har USA trukket seg ut av både klimapanelet og naturpanelet som er et enormt skritt i feil retning. Dette betyr at 2026 må være året for å styrke faktabasert kunnskap og internasjonalt samarbeid for å møte med sammenhengende klima-, natur- og vannkriser.

Disse viktige institusjonene er selveste hjørnesteinen i den globale innsatsen for å grundig vurdere bevisene på drivkrefter, risiko og løsninger knyttet til disse sammenhengende klima- og naturkrisene. Å trekke seg fra slike prosesser gjør ikke at den underliggende vitenskapen forsvinner, men fratar beslutningstakere, næringsliv og offentligheten den troverdige veiledningen som er nødvendig i en tid hvor vitenskapelig fundert informasjon er uunnværlig.

Og hvis 2026 skal handle om løsninger, må vi også beskytte selve verktøykassa: vitenskapen. Uten felles kunnskapsgrunnlag blir samarbeid bare en konkurranse i hvem som roper høyest – og klimaet bryr seg ikke om hvem som vinner debatten.

Og FN har også tre internasjonale år i 2026 som er perfekte «innganger» for kommunikasjon og folkeopplysning, også rundt klima og miljø:

• FNs internasjonale år for kvinnelige bønder
• FNs internasjonale år for beitemarker og gjetere
• FNs internasjonale år for frivillige for bærekraftig utvikling.

Snakkis-faktor: 2026 blir året der FN må vise at «natur og klima» ikke bare er fine ord i en erklæring – men politikk, penger og prioriteringer. 2026 må bli året vi slutter å forhandle om problembeskrivelsen – og begynner å levere på løsningene: utslippskutt, natur som får puste, og politikk som faktisk følger vitenskapen.

• Lær mer om hva som skjer i FN rundt klima og miljø her, og om FNs internasjonale år 2026 her.

Kort fortalt: 2026 blir et år der FN må bevise relevans – i praksis, ikke bare i ord. Og vi følger med. Med kaffe. Og et ørlite håp om at verdenssamfunnet finner igjen samarbeidsrefleksen før det smeller helt.