Hva jobber UN Environment med?
FNs miljøprogram (UN Environment) jobber med å skape samarbeid om bevaring av miljø mellom FNs medlemsland, sivilsamfunn, organisasjoner, næringslivet og andre. Organisasjonen har sekretariatet for flere av de store internasjonale avtalene om miljø, som for eksempel FNs konvensjon om biologisk mangfold.
UN Environments arbeid kan deles inn i syv temaer:
- Klimaendringer
- Naturkatastrofer og konflikter
- Bevaring av økosystemer
- Miljøvennlig styresett: lover og institusjoner som styrker miljøet
- Kjemisk avfall
- Ressurseffektivisering
- Miljøovervåkning
UN Environment jobber blant annet med:
- å kartlegge globale, regionale og nasjonale miljøforhold og trender
- internasjonale miljøavtaler og konvensjoner
- vitenskapelig grunnlag for den globale miljøpolitikken
- oppbygging av kunnskap og ressurser innen miljøadministrasjon og bærekraftig utvikling i medlemslandene
Les mer om arbeidet til UN Environment
Se filmen «50 years of UNEP» – et tilbakeblikk på UNEPs historie:
FNs miljøprogram og bærekraftsmålene
Bærekraftig utvikling er et gjennomgangstema for alt UN Environment gjør, og UN Environment spiller en viktig rolle i arbeidet om å oppnå bærekraftsmålene.
For å kunne oppnå alle bærekraftsmålene og sikre en levelig planet for generasjonene som kommer, må vi stanse klimaendringene, sikre biologisk mangfold og ta vare på ressursene.
FNs miljøprogram har ansvar for å overvåke seks av de 17 målene. De bistår medlemslandene i å spore fremgangen mot målene, og arbeider for at miljøet skal stå sentralt i all bærekraftig utvikling.
I det store bildet er alle bærekraftsmålene knyttet sammen og påvirker hverandre. Derfor er globalt samarbeid, koordinering og engasjement viktig.
Hvordan er UN Environment organisert?
UN Environment ble opprettet etter det første verdensmøtet om miljø i Stockholm i 1972. Forkortelsen UNEP kommer fra navnet United Nations Environmental Program. Dette er fortsatt den korrekte langversjonen av navnet, men FN omtaler organisasjonen som UN Environment.
UN Environments styre består av 58 medlemsstater som velges av FNs generalforsamling for en fireårsperiode. Alle FNs medlemsland har adgang som observatører til styremøtene. Normalt ledes den norske delegasjonen til styremøtet av miljøministeren.
UN Environments hovedkontor ligger i Nairobi i Kenya. I tillegg finnes det seks regionale kontorer i Afrika, Asia og Stillehavet, Europa, Latin-Amerika og Karibia, Nord-Amerika og Vest-Asia.
UN Environment blir hovedsakelig finansiert av frivillige bidrag fra FNs medlemsland.
FNs 50 år med arbeid for klima og miljø
Stockholmkonferansen var den første store internasjonale konferansen som hadde miljøproblemer som tema. Som et resultat av konferansen opprettet FN et eget miljøprogram (UNEP) samme år.
Brundtlandkommisjonens sluttrapport forandret måten vi tenkte omkring miljø- og utviklingsspørsmål. Det var i denne rapporten at begrepet bærekraftig utvikling ble brukt for første gang. Temaside om bærekraftig utvikling
FNs klimapanel (på engelsk IPCC - The Intergovernmental Panel on Climate Change) har som oppgave å samle kunnskap om klimaendringer fra forskningsmiljøer over hele verden, og gi anbefalinger til FNs medlemsland. De har gitt ut seks samlerapporter med forskning om klimaendringer og følgene av disse.
FN arrangerte en stor miljøkonferansen i Rio de Janeiro, «Earth summit». Her ble FNs klimakonvensjon (United Nations Framework Convention on Climate Change, UNFCCC) vedtatt.
I de årlige COP-møtene (som er en forkortelse for Conference of the Parties) skal partene i FNs klimakonvensjon forhandle fram mer bindene klimaavtaler. Så godt som alle land i verden deltok på dette første møtet kalt COP 1.
På årets partsmøte for FNs klimakonvensjon (COP3), ble Koytoprotokollen vedtatt. I Kyotoprotokollen ble det satt bindende utslippsbegrensninger for de 37 rikeste landene i verden. USA trakk seg senere ut av avtalen.
Københavnavtalen fra partsmøte i FNs klimakonvensjon (COP 15) satte som mål å begrense oppvarmingen til maks 2 grader. Avtalen klarte ikke å forplikte partene til reduksjon av utslipp, men ga løfte om grønt klimafond.
På klimakonferansen i Doha, (COP 18) vedtok partene å videreføre Kyotoprotokollen fram til 2020.
FNs klimapanel sin femte klimarapporten slo fast at det er ekstremt sannsynlig at klimaendringene er menneskeskapt. Dette skapte et forsterket press på å få på plass bindende avtaler.
Parisavtalen ble vedtatt på den 21. klimakonferansen i Paris. Avtalen etablerte bindende forpliktelser for utslippskutt i alle land. Hvert land skal sette sine mål for reduksjon av klimagasser.
Alle land skal legge fram sine nye mål for kutt av CO2-utslipp. Ifølge Parisavtalen skal landene legge fram utslippsmål hvert femte år, og disse målene skal være strengere enn de forrige.
Eget fond for tap og skade til støtte for klimautsatte land og grupper ble etablert. Fondet vil gi penger til land som er hardest rammet av klimaendringene.
Denne nye finansieringsordningen mener mange er det viktigste klimafremskrittet siden Parisavtalen.
På COP28 ble alle land i verden enige om å omstille energisystemene fra fossil til fornybar energi.
Tiltakene skal akselereres i dette tiåret for å gjøre det mulig å nå netto nullutslipp i 2050.
Et nytt, globalt mål for finansiering av klimatiltak i lavinntektsland var hovedsaken på COP29.
Innen 2035 skal de rikere landene stille minst 300 milliarder dollar årlig til rådighet for utslippskutt og klimatilpasning i land i det globale sør.