Befolkning, migrasjon og urbanisering

Hvordan utvikler verdens befolkning seg?

Verdens befolkning har mer enn tredoblet seg siden 1950. En viktig årsak er at mennesker lever lengre enn tidligere, blant annet takket være bedre helsetjenester, ernæring og levekår. Samtidig har mange barn blitt født.

Befolkningsveksten var på sitt høyeste på 1960-tallet. Siden den gang har veksten avtatt, og stadig flere land opplever at færre barn blir født enn tidligere.

I dag handler debatten om befolkningsutvikling ikke bare om hvor mange mennesker vi blir, men også om hvordan vi kan sikre gode levekår for alle uten å ødelegge naturen og klimaet. Tilgang til utdanning, helsetjenester, anstendig arbeid og kvinners rettigheter spiller en viktig rolle i denne utviklingen.

• Lær mer om bærekraftig utvikling

Hva er demografisk overgang?

Den demografiske overgangen er en modell som viser hvordan fødsels- og dødsratene endrer seg over tid.

Tidligere var det vanlig at både mange barn ble født og mange mennesker døde tidlig. Etter hvert som levekårene ble bedre, sank dødeligheten. Samtidig fortsatte fødselstallene å være høye, og befolkningen vokste raskt.

Senere begynte også fødselstallene å falle.

Modellen deles vanligvis inn i fire faser:

• Fase 1: Både fødsels- og dødsraten er høy. Befolkningen vokser lite.
• Fase 2: Dødsraten synker, mens fødselsraten fortsatt er høy. Befolkningen vokser raskt.
• Fase 3: Fødselsraten begynner å synke. Befolkningsveksten avtar gradvis.
• Fase 4: Både fødsels- og dødsraten er lav. Befolkningen vokser sakte eller holder seg stabil.

Noen forskere legger også til en femte fase. Den beskriver land der det fødes færre barn enn mennesker dør, og der befolkningen kan begynne å krympe dersom migrasjon ikke veier opp for nedgangen.

Land befinner seg på ulike stadier av den demografiske overgangen. I mange europeiske land, inkludert Norge, er både fødsels- og dødsratene lave.

I flere deler av verden, særlig i Afrika sør for Sahara, er befolkningen fortsatt ung, og det forventes betydelig befolkningsvekst i tiårene fremover.

Hvorfor får kvinner færre barn enn tidligere?

Det finnes flere årsaker til at fødselstallene har gått ned i store deler av verden.

Når levekårene blir bedre, overlever flere barn. Samtidig gir bedre utdanning, helsetjenester og økonomiske muligheter mennesker større frihet til å bestemme hvordan de vil leve.

Kvinners rettigheter er særlig viktige. Når jenter får utdanning, kvinner får tilgang til arbeid og flere kan bestemme over egen kropp og reproduktive helse, øker muligheten til selv å velge om og når de vil ha barn.

Tilgang til prevensjon og familieplanlegging spiller også en viktig rolle.

Lavere fødselstall henger derfor ofte sammen med sosial og økonomisk utvikling, bedre helse og økt likestilling.

• Lær mer om kvinner og likestilling

Video: Hans Rosling fra Gapminder forklarer sammenhengen mellom fattigdom, levekår og befolkningsvekst. Kilde: Gapminder

• Lær mer om fattigdom

Hvor mange mennesker blir vi i fremtiden?

FN lager prognoser for hvordan verdens befolkning kan utvikle seg.

Prognosene bygger blant annet på forventninger om fødselstall, levealder og migrasjon. De er ikke sikre spådommer, men beregninger av hvordan utviklingen kan bli.

Ifølge FNs World Population Prospects 2024 forventes verdens befolkning å utvikle seg slik:

FN forventer altså at verdens befolkning vil nå en topp på rundt 10,3 milliarder mennesker i midten av 2080-årene, før den begynner å synke svakt.

Det er en betydelig endring fra tidligere prognoser, som forventet fortsatt vekst gjennom hele århundret.

Hovedårsaken er at fødselstallene har falt raskere enn tidligere antatt i flere land.

Kilde: FNs befolkningsdivisjon (UN DESA), World Population Prospects 2024

Figur: FNs befolkningsprognoser 1990–2100

Færre barn blir født

I 2024 fikk kvinner i verden i gjennomsnitt 2,25 barn hver. I 1990 var gjennomsnittet 3,31 barn.

Mer enn halvparten av verdens land og områder har nå en fruktbarhet under 2,1 barn per kvinne. Det er omtrent det nivået som på lang sikt trengs for å opprettholde befolkningstallet uten migrasjon, når dødeligheten er lav.

I noen land, blant annet Kina, Italia og Sør-Korea, er fødselstallene særlig lave.

Men selv om kvinner i gjennomsnitt får færre barn, kan befolkningen fortsette å vokse.

Det skyldes blant annet at mange land har store grupper unge mennesker som etter hvert kommer i en alder der de selv kan få barn.

Dette kalles befolkningsmomentum.

Figur: Utviklingen i antall barn per kvinne 1990–2100

Det blir også flere eldre

Samtidig som det fødes færre barn, lever mennesker stadig lenger. Det betyr at andelen eldre i verdens befolkning øker.

I 2050 forventer FN at antallet mennesker over 65 år vil være mer enn dobbelt så høyt som antallet barn under fem år.

En aldrende befolkning kan skape utfordringer for helsevesenet, pensjonssystemer og arbeidslivet. Samtidig er økt levealder et resultat av store fremskritt innen helse og levekår.

Utviklingen varierer mye mellom land. Mange land i Europa og Øst-Asia har en aldrende befolkning.

Figur: Andelen mennesker over 65 år frem til år 2100

Flere mennesker i arbeidsfør alder

Når fødselstallene synker, kan andelen mennesker i arbeidsfør alder øke i en periode.

Dette kan gi land en mulighet til å styrke økonomien, fordi flere kan arbeide og bidra med inntekter og skatter. Denne muligheten kalles et demografisk utbytte.

Men et større antall mennesker i arbeidsfør alder fører ikke automatisk til økonomisk vekst.

For å utnytte muligheten trenger land blant annet utdanning, anstendige arbeidsplasser, gode helsetjenester og muligheter for både kvinner og menn til å delta i arbeidslivet.

Hvordan jobber FN med befolkningsspørsmål?

FN arbeider for å forstå hvordan verdens befolkning utvikler seg, og for å sikre at mennesker har tilgang til helsetjenester, utdanning og muligheter til å bestemme over egne liv.

Flere FN-organisasjoner har viktige oppgaver:

• FNs befolkningsdivisjon (UN DESA) samler inn og analyserer befolkningsdata. Den lager også prognoser som hjelper land med å planlegge for fremtidige behov, blant annet innen helse, utdanning og arbeidsliv.
• FNs befolkningsfond (UNFPA) arbeider for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, familieplanlegging og likestilling. Et viktig mål er at alle skal kunne bestemme om, når og hvor mange barn de ønsker å få.

FNs bærekraftsmål spiller også en viktig rolle. Særlig gjelder dette målene om å utrydde fattigdom, sikre god helse og utdanning, og fremme likestilling mellom kjønnene. Når mennesker får bedre levekår og større mulighet til å bestemme over egne liv, påvirker det også befolkningsutviklingen.

Migrasjon – hvorfor flytter mennesker?

Migrasjon betyr at mennesker flytter fra ett sted til et annet, enten innenfor sitt eget land eller over landegrenser. Mennesker har flyttet på seg gjennom hele historien.

De aller fleste mennesker bor fortsatt i landet der de ble født. Mange av dem som flytter over landegrenser, blir dessuten værende i samme region eller flytter til et naboland.

Årsakene til migrasjon er sammensatte. Noen flytter for å studere, arbeide eller gjenforenes med familien. Andre flykter fra krig, vold eller forfølgelse. Men det finnes også mange som ikke er tvunget på flukt, men som likevel opplever at de ikke har noe reelt valg. Mangel på arbeid, begrenset tilgang på god utdanning og få muligheter til å skape en trygg fremtid kan gjøre det nødvendig å flytte.

Migrasjon påvirker befolkningsutviklingen i mange land.

Ifølge FNs avdeling for økonomiske og sosiale saker (UN DESA) bodde rundt 304 millioner internasjonale migranter i et annet land enn fødelandet sitt i 2024. Dette tilsvarer 3,7 prosent av verdens befolkning – en økning fra 275 millioner i 2020 og 250 millioner i 2015.

Kilde: UN DESA, International Migrant Stock 2024.

Frivillig migrasjon

Mange mennesker flytter frivillig for å finne arbeid, ta utdanning eller skape nye muligheter for seg selv og familien.

Migrasjon er som regel positivt både for landene mennesker flytter til, og landene de kommer fra.

Migranter bidrar blant annet med arbeidskraft, kunnskap, kompetanse og skatteinntekter.

Mange sender også penger til familie i hjemlandet. Disse pengeoverføringene er en viktig inntektskilde for millioner av mennesker og hjelper økonomien til disse landene.

Samtidig kan utvandring av høyt utdannet arbeidskraft skape utfordringer dersom land mister helsepersonell, lærere eller andre yrkesgrupper det er stor mangel på.

Tvungen migrasjon

Ikke alle mennesker har mulighet til å velge hvor de vil bo, eller har et hjem å gå til.

Krig, vold, forfølgelse, menneskerettighetsbrudd og katastrofer tvinger millioner av mennesker til å forlate hjemmene sine.

Noen flykter til et annet land, mens andre blir værende innenfor sitt eget lands grenser. De siste kalles internt fordrevne.

Flyktninger har en særskilt rettslig beskyttelse etter folkeretten – i Flyktningkonvensjonen. Mennesker på flukt er et bredere begrep som også omfatter internt fordrevne.

Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) var 117,8 millioner mennesker tvunget på flukt ved utgangen av 2025. Dette omfatter blant annet 68,7 millioner internt fordrevne, 41,6 millioner flyktninger og andre med behov for internasjonal beskyttelse, og 9 millioner asylsøkere. Noen mennesker inngår i flere av kategoriene, men telles bare én gang i det samlede tallet.

Kilde: UNHCR, Refugee Data Finder 2026.

Klimaendringer og ekstremvær gjør situasjonen enda vanskeligere for mange.

Ifølge UNHCRs rapport fra november 2026 lever nesten 90 millioner mennesker som allerede er på flukt, i land som er svært utsatt for klimarelaterte farer.

• Lær mer om mennesker på flukt

Menneskesmugling og menneskehandel

Mennesker som mangler trygge og lovlige muligheter til å reise til andre land, kan bli avhengige av menneskesmuglere. Mange befinner seg allerede i en svært sårbar situasjon, og risikerer å bli utsatt for utnyttelse, vold og livsfarlige forhold under reisen.

Menneskesmugling innebærer at noen, mot betaling eller annen materiell fordel, hjelper mennesker med å reise inn i et land uten å oppfylle landets innreisekrav.

Det er viktig å skille mellom smuglerne og menneskene som benytter seg av dem. Menneskesmugling er straffbart, men menneskene som benytter smuglere, skal ikke straffes bare fordi de har blitt smuglet.

Menneskehandel er noe annet. Det handler om å utnytte mennesker, for eksempel gjennom tvangsarbeid, seksuell utnyttelse eller tvangsekteskap. Menneskehandel kan forekomme både innenfor og på tvers av landegrenser.

Mennesker som er på flukt eller befinner seg i en sårbar økonomisk situasjon, kan være særlig utsatt for slik utnyttelse.

Hvordan jobber FN med migrasjon?

FN arbeider for at migrasjon skal foregå på en trygg og ordnet måte, og for at rettighetene til migranter og mennesker på flukt skal beskyttes.

I 2018 vedtok verdens land to globale rammeverk: ett om trygg, ordnet og regulær migrasjon, og ett om flyktninger.

Flere FN-organisasjoner har viktige oppgaver:

• Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) arbeider med migrasjon, internasjonalt samarbeid og bistand til migranter.
• FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) arbeider for å beskytte og hjelpe flyktninger, internt fordrevne og statsløse.
• FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) gir blant annet utdanning, helsehjelp og andre tjenester til palestinske flyktninger i sitt mandatområde.
• Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) arbeider for å beskytte arbeidsmigranters rettigheter og sikre dem anstendige arbeidsforhold.
• FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) arbeider blant annet mot menneskesmugling og menneskehandel.

FNs bærekraftsmål 10 om mindre ulikhet handler også om å legge til rette for trygg, ordnet og ansvarlig migrasjon.

Urbanisering – stadig flere bor i byer

Urbanisering betyr at en økende andel av befolkningen bor i byer og tettsteder.

Det kan skje fordi mennesker flytter fra landsbygda til byene, fordi bybefolkningen vokser, eller fordi områder som tidligere var regnet som landlige, blir klassifisert som urbane.

Byer tiltrekker seg mennesker som søker arbeid, utdanning og andre muligheter.

Samtidig gjør befolkningsveksten at mange byer blir større.

I 2025 bodde 45 prosent av verdens 8,2 milliarder mennesker i byer, mer enn en dobling sammenlignet med andelen på 20 prosent i 1950. I samme periode sank andelen av verdensbefolkningen som bor i småbyer fra 40 til 36 prosent, og andelen i landlige områder falt med halvparten, til bare 19 prosent.

FN anslår at mesteparten – eller to tredjedeler – av verdens befolkningsvekst fremover mot 2050 vil skje i byer, og resten i småbyer. Samtidig er det forventet at befolkningen på landsbygda når en topp på 2040-tallet før den begynner å avta.

Byer skaper både muligheter og utfordringer

Byer kan gi mennesker bedre tilgang til arbeidsplasser, utdanning, helsetjenester og andre offentlige tjenester.

Når mange mennesker bor nær hverandre, kan det også bli lettere å utvikle kollektivtransport, infrastruktur og nye løsninger.

Men rask byvekst kan skape store utfordringer. Dersom byene vokser raskere enn utbyggingen av boliger, transport og offentlige tjenester, kan resultatet bli boligmangel, forurensning, dårlig tilgang til rent vann og sanitærforhold, og store sosiale forskjeller. Klimaendringer og ekstremvær kan gjøre utfordringene enda større.

Hvordan byer planlegges og utvikles, har derfor stor betydning for menneskers levekår og miljøet. God byplanlegging kan også bidra til å redusere klimagassutslipp og gjøre byene bedre rustet til å håndtere klimaendringer.

Når byene vokser raskere enn boligtilbudet

I mange byer har befolkningsveksten vært raskere enn utbyggingen av trygge og rimelige boliger.

Det har bidratt til fremveksten av uformelle bosetninger og områder med dårlige boforhold.

Mennesker som bor i slike områder, kan mangle tilgang til rent vann, sanitærforhold, elektrisitet og andre grunnleggende tjenester.

Samtidig er det viktig å huske at slike områder også er hjem for mennesker som arbeider, går på skole og bidrar til samfunnet rundt seg.

Å sikre trygge boliger og gode offentlige tjenester er derfor en viktig del av arbeidet med bærekraftige byer.

De siste tallene tyder på at opptil 3,4 milliarder mennesker mangler tilgang til trygge, sikre og tilstrekkelige boliger. Mer enn én milliard mennesker bor i uformelle bosetninger og slumområder, ofte med usikre boforhold, trange kår, miljøfarer og begrenset tilgang til grunnleggende tjenester.

Til tross for at bolig er allment anerkjent som en menneskerett, er fremgangen fortsatt utilstrekkelig.

Kilde: UN-Habitat, World Cities Report 2026.

Hvordan jobber FN med urbanisering?

FNs bærekraftsmål 11 handler om å gjøre byer og lokalsamfunn inkluderende, trygge og bærekraftige.

Det innebærer blant annet bedre boliger, kollektivtransport, offentlige tjenester og tilgang til grønne områder.

• FNs bosettingsprogram (UN-Habitat) arbeider for bærekraftig byutvikling og bedre levekår i byer og tettsteder.
• FNs befolkningsfond (UNFPA) arbeider blant annet for at kvinner, ungdom og andre grupper skal ha tilgang til helsetjenester og kunne delta i beslutninger som påvirker lokalsamfunnene deres.

God byplanlegging er også viktig for å redusere klimagassutslipp og gjøre byene bedre rustet til å håndtere klimaendringer.